DEBATT | Lasse Maugesten
Kina har en plan for KI og arbeidstakerne. Vil vi få det samme i Norge?
I dag (fredag 2. oktober) signerte statsminister Jonas Gahr Støre og digitaliseringsminister Torgeir Micaelsen en intensjonsavtale om ansvarlig innføring og bruk av kunstig intelligens i arbeidslivet, sammen med de åtte hovedorganisasjonene i arbeidslivet. Det vi vet, er at Kina, enten vi liker det eller ikke, allerede har en plan på plass. Finnes det egentlig noen lærdom fra et land som allerede ligger milvis foran oss i KI-kappløpet?
Kappløpet mellom USA og Kina handler om mer enn de billigste og mest kapable modellene. Slaget står også i arbeidsmarkedet, om konsekvensene av en eventuell KI-apokalypse.
Den 17. juni 2026 kom sysselsettingsplanen for 2026–2030, med tiltak på ni områder og et mål om å holde sysselsettingen stabil og bedre samsvaret mellom utdanning og arbeidskraftbehov. Ifølge Reuters skal Kina også utforske nye former for samarbeid mellom menneske og maskin, og bruke KI til å skape jobber og styrke offentlige tjenester. Planen pålegger dessuten myndighetene å utrede et system som overvåker hvordan KI påvirker sysselsettingen, og en mekanisme som varsler hvor jobber er i fare. Ganske fremoverlent, vil mange si.
Det mange glemmer, er at Norge har vært i denne situasjonen før, og den gangen var det vi som gikk først.
I slutten av april 1975 ble LO og Norsk Arbeidsgiverforening enige om en rammeavtale om datamaskinbaserte systemer, den første avtalen av sitt slag i verden. Den påla bedriftene å informere de ansatte og ga dem rett til å medvirke når ny datateknologi ble tatt i bruk, og i 1978 ble den en del av hovedavtalen. Tanken bak var enkel: de som gjør jobben, er de første som ser hva teknologien gjør med den.
Avtalen gjelder fortsatt som vedlegg til hovedavtalen. Forfatteren Hilde Nagell, som har skrevet om de norske datapionerene, beskrev den likevel i vår som «mer eller mindre død», og datatillitsvalgte er blitt sjeldne på norske arbeidsplasser. 51 år senere er det nå Kina som er først ute med å innføre den samme samfunnskontrakten.
Hva kan Norge lære av et autoritært planregime?
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Kina gjør dette, og hvorfor vår nåværende regjering vil gjøre det samme. KI vil legge press på en allerede presset økonomi. KI kan løse mye, men også føre til at jobber forsvinner. Vi ser kanskje ikke de massive effektene ennå, men de vil kunne komme, og da må vi være forberedt.
I Kina husker partiet slutten av 1990-tallet, da over 20 millioner ansatte i statsbedriftene mistet jobben. I fjor advarte en rådgiver for planmyndigheten om at KI kan gi sosial uro hvis oppsigelsene ikke holdes i sjakk. Kina handler nå fordi potensiell arbeidsløshet kan true stabiliteten regimet bygger på. Forskjellen er at vi kan gjøre det samme uten overvåking ovenfra, fordi systemet vårt bygger på at ledere og tillitsvalgte ser på endringene sammen.
Kina handler nå fordi potensiell arbeidsløshet kan true stabiliteten regimet bygger på. Forskjellen er at vi kan gjøre det samme uten overvåking ovenfra.
SSB rapporterte 25. september at åtte av ti store norske foretak og fire av ti små nå bruker KI. Tallene forteller hvem som har tatt KI i bruk, men de sier ikke noe om hvilke oppgaver som forsvinner, eller hvilke dører som lukkes for hvem som følge av bruken. Denne kunnskapen er det arbeidsgiverne selv som sitter på. Det var nettopp dette avtalen fra 1975 skulle fange opp.
I august var ungdomsledigheten i Kina nesten 19 prosent. Det er presset fra egen befolkning som har tvunget Kina til å handle. I Norge har vi ikke hatt det samme presset, men det vil komme. Vi er fortsatt tidlig i den nasjonale KI-transformasjonen. Jeg pleier å si at det ikke er så interessant hva KI kan og ikke kan i dag, så lenge vi gjør det teknologien er god på nå. Det som er interessant, er hvor teknologien er om tre, fem og ti år, når de fleste av oss fortsatt er i arbeid og ingen vet hvem som kan miste jobben.
Det vi kan lære
Oppfølgingen av fredagens intensjonsavtale bør derfor gjøre to ting. Den bør forplikte partene til et felles og løpende bilde av hvilke oppgaver KI tar over i norske virksomheter. Og den bør bygge på 1975-avtalen på hver arbeidsplass, slik at tillitsvalgte og ledere kartlegger endringene før de blir til oppsigelser eller til jobber for nyutdannede som aldri blir lyst ut.
I 1975 ga Norge, som første land i verden, dem som gjør jobben, rett til å se og påvirke hva teknologien gjør på egen arbeidsplass. I månedene som kommer, får vi vite om vi har lært av vår egen historie, eller om vi må se til Kina.
