Koding: Slik får du KI til å forstå hva du vil

Utviklere er vant til å skrive til logiske maskiner, men KI krever noe annet enn kode: Den krever menneskelig presisjon. Illokusjonær prompting handler om å få hensikten din med inn i prompten – og dermed få maskinen til å samarbeide som en kollega, ikke som en papegøye.

Når mennesker snakker sammen bygger mye av forståelsen på kontekst, erfaring og sosiale spilleregler. Vi vet at «Kan du rekke meg saltet?» betyr «Rekk meg saltet.» og at «kan jeg få litt ro?” ikke betyr at du spør om lov til stillhet – du ber faktisk om stillhet. Vi tolker konstant hverandres hensikter, og derfor fungerer språket som smøring i kommunikasjonen vår.

Men KI-modeller mangler denne pragmatiske lagdelingen. De «forstår» setninger ut fra sannsynlighet og mønstre, ikke ut fra intensjon eller sosiale konvensjoner. Derfor svarer de på «Kan du rekke meg saltet?» som om spørsmålet var bokstavelig. I prompt-sammenheng betyr det: KI hører lokusjonen – de uttalte ordene –, men gjetter på illokusjonen – den egentlige meningen bak.

LES OGSÅ:

• 

  UiB lanserer sivilingeniørstudium i kvanteteknologi

• 

  Blir ny kommers-direktør i Vaultica

• 

  Atea inngår IT-driftsavtale til 15 millioner kroner

• 

  – Dette avgjør hvem som vinner og taper

• 

  Hopplandslaget får støtte av netthandelsaktør

Og KI gjetter langt fra riktig bestandig.

Det merkes tydelig når man jobber med verktøy som GitHub Copilot eller ChatGPT. Du ber modellen «Optimaliser denne funksjonen», og plutselig har den skrevet om hele koden. Du sier «Lag en test», og den bygger en komplett testsuite. Eller du skriver «Rett denne teksten», og den omskriver alt i stedet for å bare fjerne stavefeilene. Problemet er ikke at KI-en er dum, men at den tar deg altfor alvorlig – bokstavelig talt.

Hvorfor AI mangler den illokusjonære forståelsen

Begrepene lokusjon og illokusjon stammer fra språkhandlingsteorien, utviklet av filosofen John L. Austin på 1950-tallet, og videreført av filosofen John Searle. De beskrev språket som handling: Når man sier noe, så gjør man noe. En lokusjonær handling er selve ytringen – ordene –, mens en illokusjonær handling er det man faktisk gjør ved å si det.

Når du sier «Kan du lukke vinduet?», så utfører du språklig sett en anmodning og ikke et spørsmål, og du forventer en handling og ikke et svar som respons. Det er en evne mennesker utvikler instinktivt, fordi vi lever i en sosial kontekst. Vi kjenner hverandre, tolker stemninger og tillegger ord mening ut fra situasjonen.

KI derimot, jobber ut fra statistikk og ikke erfaring. Den forstår ikke hvorfor du skriver noe, bare hvordan lignende beskjeder tidligere har sett ut. Den gjetter på intensjonen – illokusjonen – ut fra sannsynlighet og ikke forståelse. Derfor kan to nesten helt like prompter gi vidt forskjellige resultater, avhengig av små språklige forskjeller som endrer modellens fortolkning.

For utviklere betyr det at man må tenke mer som en språkteoretiker enn som en programmerer når man skriver til en KI. Den leser ikke mellom linjene. Den er linjene.

Klar tale

Hvis man vil at en KI skal levere det man faktisk har bruk for, må man lære å skrive med en tydelig intensjon. Det kaller jeg illokusjonær prompting – kunsten å gjøre formålet til en prompt eksplisitt.

Det betyr at du ikke bare skriver «Optimaliser denne funksjonen», men «Optimaliser denne funksjonen for hastighet uten å endre struktur eller output». Ikke bare «Lag et eksempel», men «Lag et kort, selvkjørende eksempel på under 15 linjer som viser prinsippet, men ikke en full løsning.» Og ikke bare «Rett denne teksten», men «Rett stave- og kommafeil, men bevar tone, formuleringer og innhold uendret.»

Illokusjonær prompting handler altså ikke om å skrive lengere prompter, men om å skrive klare intensjoner. Det er den språklige versjonen av å dokumentere koden sin: Du forteller ikke kun det som skal skje, men hvorfor og innenfor hvilke rammer.

Man kan se på det som en ny form for programmering – bare i naturlig språk. Der kode krever syntaks, krever prompter pragmatikk. Vi er i gang med å utvikle et nytt lag i språket, en slags maskinpragmatikk, der vi må gjøre det mennesker vanligvis får gratis: gi kontekst, avgrensninger og forventninger.

Fem måter å skrive bedre prompter på

• Gjør intensjonen eksplisitt. Skriv ikke bare hva du vil ha KI-en til å gjøre, men også hvorfor/hvordan. «Forklar dette stykket med kode, som om du onboarder en ny utvikler» gir langt bedre resultater enn «Forklar koden».

• Sett rammer for handlingen. Angi hva KI-en ikke får endre. «Optimaliser funksjonen uten å endre input eller output» gir mer presisjon enn «Optimaliser funksjonen».

• Gi kontekst som mennesker vanligvis automatisk vil forstå. Fortell om du er midt i en refaktorering, om koden skal i produksjon, eller om det bare er et proof of concept. KI-er presterer markant bedre når de kjenner scenen de opptrer på.

• Test illokusjonen. Les prompten din høyt for deg selv og spør: «Hvis jeg sa dette til en kollega, ville de forstå hva jeg egentlig mente?» Hvis ikke, forstår ikke KI-en det heller.

• Bruk iterative prompter. Behandle dialogen som et samarbeid, ikke en kommando. Start med «Hva forstår du av oppgaven?» og juster ut fra svaret. Det er den språkteoretiske versjonen av testdrevet utvikling: Test intensjonen før du implementerer løsningen.

Den nye disiplinen: maskinpragmatikk

Når utviklere lærer å skrive illokusjonært får de bedre output – men også bedre samarbeid med KI-en. For til syvende og siste er prompting ikke et teknisk triks, men et spørsmål om kommunikasjon.

KI er ikke en kompilator, men en samtalepartner som må forstå deg.

Derfor er illokusjonær prompting kanskje det som skiller de effektive KI-brukerne fra de frustrerte. Det er ikke de som skriver lengst, men de som skriver tydeligst. Den nye disiplinen i utviklingsverdenen blir ikke bare maskinlæring, men «maskin-forståelse» – og den starter med at vi lærer å skrive slik vi mener det.

KI forstår ordene dine – men ikke bestandig meningen din.

Enn så lenge.