KOMMENTAR | Hans-P. Nygård-Hansen
At Norge bruker mest KI er ingen seier, men et faresignal
Norge topper Europa i bruk av kunstig intelligens, men det er altfor naivt å kalle det et nasjonalt fortrinn.
Mye av bruken ser ut til å være privat, ukritisk og basert på kommersielle verktøy hvor vi har begrenset innsikt i hva som skjer med dataene, spørsmålene og vurderingene vi deler. Hvis dette først og fremst gjør oss til storforbrukere av KI-produkter, uten at vi bygger KI-kompetanse, digital suverenitet og bedre samfunnsløsninger, har vi ingen grunn til å feire.
De siste ukene har jeg lest flere artikler, rapporter og kommentarer om Norges forhold til kunstig intelligens. De fleste av dem kommer fra de store amerikanske teknologiselskapene selv. Andre kommer fra norske medier, forskere og analytikere. Samlet tegner de et interessant, men også ganske ubehagelig bilde.
Microsoft har plassert Norge helt i verdenstoppen i bruk av kunstig intelligens blant yrkesaktive. NRK viser til Eurostat-tall som sier at ingen i Europa bruker KI mer enn nordmenn. 56 prosent av befolkningen skal ha brukt kunstig intelligens de siste tre månedene.
Hans-Petter Nygård-Hansen
Hans-Petter Nygård-Hansen er teknologihumanist, forfatter og foredragsholder med fokus på teknologiens påvirkning på mennesker, samfunn og arbeidsliv. Han er fast kommentator i Computerworld.
På overflaten høres det ut som en digital suksesshistorie. Samtidig peker AWS på at Norge ligger bak resten av Norden når det gjelder KI-bruk i næringslivet. Norske bedrifter tar teknologien i bruk, men mye av bruken handler fortsatt om gratis KI-verktøy, chatboter og ferdige løsninger til enkle oppgaver. Langt færre har integrert kunstig intelligens på tvers av virksomheten. Begge deler kan være sant samtidig.
Norge kan ligge helt i toppen på privat og individuell KI-bruk, samtidig som vi ligger langt svakere an på profesjonell, strategisk og verdiskapende bruk. Det skillet er avgjørende. For det er stor forskjell på å spørre ChatGPT om middagstips, ferieplaner, en bursdagstale eller et bilde til sosiale medier, og det å bruke kunstig intelligens til å bygge et mer produktivt næringsliv, en mer effektiv offentlig sektor, bedre helsetjenester eller et mer robust samfunn.
Vi har ikke vunnet noe som helst
Jeg liker også dårlig bruken av ordet vinner i denne sammenhengen. Det skaper en falsk trygghet. Som om kunstig intelligens er et løp med start, målgang og medaljeseremoni. Som om høy bruk automatisk betyr høy verdi. Her er det avgjørende at vi spør oss selv hva vi egentlig har oppnådd? Har vi brukt kunstig intelligens til å få ned helsekøene? Har vi fjernet unødvendig friksjon i offentlig sektor? Har vi gjort skolen bedre rustet til å møte elevenes behov? Har vi styrket norsk næringslivs innovasjonsevne? Har vi gjort små og mellomstore bedrifter mer konkurransedyktige?
Foreløpig er det vanskelig å se at vi har oppnådd noe som helst effekt. Derimot tyder det meste på at vi først og fremst har blitt flinke til å bruke amerikanske KI-verktøy. Vi har gjort det nordmenn ofte gjør når ny teknologi dukker opp. Vi har kastet oss over den som ivrige forbrukere og kjent på følelsen av at dette er nytt, spennende og tidvis litt magisk.
Men å bruke et verktøy er ikke det samme som å forstå det. Å være tidlig ute er ikke det samme som å være moden. Å produsere mer digitalt innhold er ikke det samme som å skape mer verdi. Jeg sitter mest av alt igjen med en mistanke om at vi har funnet en ny måte å bruke tid, strøm, oppmerksomhet og tankevirksomhet på.
Privat bruk gir ikke nasjonal konkurransekraft
Det viktigste skillet i denne debatten går mellom privat bruk og profesjonell transformasjon. Hvis Norge topper Europa fordi folk flest bruker KI til private gjøremål, sier det mer om vår digitale nysgjerrighet enn om vår nasjonale konkurransekraft. Og dette har vi sett før. Norge er et tillitsbasert og digitalt modent samfunn. Vi tok tidlig i bruk nettbank, tjenester som Vipps, BankID, Altinn, Helsenorge og digitale offentlige tjenester. Det har gitt oss store fordeler. Samtidig kan den samme tilliten gjøre oss naive.
De fleste er ikke klar over hva som skjer med informasjonen de deler. Om den blir brukt til trening, analyse, forbedring av tjenester eller kommersielle formål.
Når vi bruker norske offentlige tjenester, finnes det lover, ansvarslinjer, tilsyn, sikkerhetskrav og demokratiske rammer rundt databruken. Når vi bruker gratisversjoner av kommersielle KI-tjenester, er forholdet et annet. Da skriver vi oss inn i globale forretningsmodeller der data, adferd, oppmerksomhet og avhengighet er en innebygd del av verdiskapingen. De fleste er ikke klar over hva som skjer med informasjonen de deler. Om den blir brukt til trening, analyse, forbedring av tjenester eller kommersielle formål. De vet ikke hvor dataene lagres, hvem som har tilgang, hvilke underleverandører som er involvert eller hvilke lover informasjonen kan bli omfattet av.
Likevel deles det villig alt fra private bekymringer, arbeidsrelaterte vurderinger, forretningsideer, strategiske tanker, konflikter, helseplager og mye mer. Alt sammen fordi verktøyet svarer raskt, vennlig og tilsynelatende klokt. Og attpåtil gratis og til alle døgnes tider.
Å bruke KI-produkter er ikke KI-kompetanse
Inga Strümke formulerte dette presist i Aftenposten da hun skrev at det å bruke KI-produkter ikke er det samme som å ha KI-kompetanse. Det bør bli en langt viktigere del av den norske KI-debatten. Inga foreslår også et mer ærlig språk. Hvis en virksomhet bruker et KI-system den selv har utviklet, kan vi si at den bruker KI. Hvis virksomheten bruker et eksternt system den ikke kunne utviklet selv, bør vi heller si at den har outsourcet deler av virksomheten til en KI-leverandør.
Det er en brutal, men nyttig presisering. For hvis vi sier at Norge er gode på KI fordi vi bruker ChatGPT, Copilot, Gemini, Claude eller Grok, kan vi lure oss selv til å tro at vi bygger kompetanse. I realiteten bygger vi avhengighet. Vi lærer oss grensesnittet, ikke infrastrukturen. Vi lærer oss prompten, ikke modellen. Vi lærer oss å konsumere intelligens som tjeneste, ikke å utvikle den selv.
For hvis intelligens blir en tjeneste vi kjøper etter forbruk, flyttes makt fra mennesker, virksomheter og samfunn til de som kontrollerer modellene.
Det er her debatten om KI går fra teknologi til makt. For hvis intelligens blir en tjeneste vi kjøper etter forbruk, flyttes makt fra mennesker, virksomheter og samfunn til de som kontrollerer modellene. Da handler KI ikke lenger bare om effektivitet. Det handler om hvem som former virkelighetsforståelsen vår.
Etter hvert kan KI bli mindre et verktøy vi bruker, og mer et filter vi tenker gjennom. Det er her kognitiv avlastning blir et samfunnsspørsmål. Hvis stadig flere mennesker venner seg til å hente vurderinger, språk og beslutningsstøtte fra noen få kommersielle modeller, flyttes ikke bare arbeidsoppgaver ut av hodene våre. Da flytter også dømmekraften vår. I bøkene mine skriver jeg om hvordan smarttelefonen og sosiale medier gradvis har tatt kontroll over oppmerksomheten vår. Det har ikke skjedd gjennom tvang, men gjennom bekvemmelighet. Litt mindre friksjon. Litt raskere respons. Litt mer stimuli. Litt mindre stillhet.
Kunstig intelligens er i ferd med å gjøre det samme med tankene våre.
Fra storforbrukere til myndige brukere
Norge bruker mest KI i Europa. Det kan bli et fortrinn, men kun om vi bruker teknologien til å bygge bedre tjenester, sterkere virksomheter, klokere beslutninger og større menneskelig kontroll. Foreløpig er det ingen grunn til å feire. For hvis bruken vår først og fremst består av gratisverktøy, privat problemløsning, mer innholdsproduksjon og en ureflektert outsourcing av tenkning til kommersielle systemer, har vi ikke blitt et KI-modent samfunn, men en attraktiv kundegruppe.
Norge bruker mest KI i Europa. Det kan bli et fortrinn, men kun om vi bruker teknologien til å bygge bedre tjenester, sterkere virksomheter, klokere beslutninger og større menneskelig kontroll.
Det er ingen en seier, men et varsel om at vi må ta kontroll før enda mer av arbeidslivet, offentligheten, skolen, barndommen og dømmekraften vår flyttes inn i systemer andre eier, optimaliserer, manipulerer og tjener milliarder av dollar på. Den virkelige testen er ikke hvor mange nordmenn som bruker kunstig intelligens, men om å forstå hva bruken gjør med oss.
