Borgerlønn fra tekoligarker: Fra glansbilder til realpolitikk

Vi hører det stadig oftere fra teknologieksperter, foredragsholdere og optimistiske framtidstenkere: «Mennesker skal ikke lenger jobbe med det maskiner kan gjøre raskere og billigere. Når KI tar over, skal mennesker gjøre andre, mer meningsfulle ting. Og da trenger vi borgerlønn.» 

Noen mener til og med at regningen for denne borgerlønnen skal sendes til tekoligarkene, de som i første omgang erstatter menneskelig arbeidskraft med maskiner.

Tanken er tilsynelatende god: Om KI skaper enorme verdier, hvorfor ikke omfordele litt? Men spørsmålet er ikke om det bør skje. Spørsmålet er hvorvidt det vil skje. Og der svikter virkelighetsforståelsen brutalt.

En naiv ide

Hans-Petter Nygård-Hansen

Hans-Petter Nygård-Hansen er teknologihumanist, forfatter og foredragsholder med fokus på teknologiens påvirkning på mennesker, samfunn og arbeidsliv. Han er fast kommentator i Computerworld.

LES OGSÅ:

• 

  Digital beredskap: Fri programvare gir kontroll

• 

  Slik kan EUs handelsbazooka rettes mot USAs techsektor

• 

  Secure Boot på millioner av Windows-maskiner oppdateres

• 

  Europas eget KI-håp satser på Sverige

• 

  Inngår samarbeid for å fikse fintech-problem

• 

  Elon Musk har kuttet russernes forbindelse til Starlink

• 

  Europa revurderer amerikanske skyløsninger

• 

  Regjeringen vil ikke blokkere Grok

Et tilbakevendende premiss i borgerlønn-debatten er at selskaper som Amazon, Google, Meta, Microsoft, Apple og OpenAI skal påta seg et økonomisk ansvar for samfunnets ve og vel, etter at deres teknologi har «frigjort» oss fra rutinejobber. Men dette forutsetter én ting: At de faktisk betaler for seg.

Ser vi til Norge, er realiteten nedslående. Meta og Google rapporterer inntekt i Norge på nivå med en middels stor entreprenørbedrift, og betaler til sammen et tosifret antall millioner i skatt, samtidig som det estimeres at de drar inn milliardbeløp i annonseinntekter fra norske brukere og bedrifter. Inntektene bokføres i lavskatteland. Skatten betales der marginene er best.

Derfor er det legitimt å spørre oss selv hvorfor de skal plutselig begynne å betale inn hundrevis av milliarder til et lite land som Norge, for å finansiere borgerlønn?

500 milliarder kroner i året. Fra hvem?

Gitt at alle nordmenn i jobb skal få en beskjeden borgerlønn på 100.000 kroner i året, trengs det nærmere 500 milliarder kroner. Det tilsvarer nesten hele summen staten årlig henter inn i skatt fra arbeidsinntekter. Tanken om at dette beløpet skal kunne hentes fra tekoligarkene er ikke bare naivt, men rett og slett økonomisk uansvarlig.

Dersom alle verdens nasjoner fremmer lignende krav samtidig, vil det bety massiv overskuddsbeskatning for tekoligarkene, og følgelig et kraftig fall i selskapenes inntjening og aksjeverdi. Markedet ville reagert umiddelbart. Aksjonærer ville krevd mottiltak. Lobbyistene ville gått i full kriseberedskap. For disse selskapene eksisterer ikke for å sikre sosial utjevning, men for å sikre maksimal avkastning, uavhengig av hvordan det påvirker vår helse og menneskeverdi.

Tekoligarkenes dobbelttale

I tillegg bør vi være ærlige om skillet mellom det teknologigigantene sier, og det de gjør. Sam Altman, sjef for OpenAI, har ved flere anledninger uttalt at borgerlønn blir nødvendig i en KI-drevet fremtid. Han har til og med finansiert et borgerlønnseksperiment i USA.

Men parallelt er Altman tungt involvert i prosjektet «Freedom Cities». Det er et privat byprosjekt basert på minimale reguleringer, lave skatter og maksimal autonomi for investorene. Kort sagt handler dette om en politisk og økonomisk ideologi som står i direkte motsetning til ideen om kollektivt ansvar og inntektsfordeling.

Dette forteller oss klart og tydelig at vi må slutte å ta Silicon Valleys visjoner bokstavelig. Borgerlønn, i deres narrativ, er ikke nødvendigvis noe de ønsker å finansiere, men fremstår snarere som et sosialt plaster de foreslår for å redusere trusselen om reguleringer.

Hvem skal ha makten? De med eierskap eller resten av samfunnet?

Den grunnleggende utfordringen med dagens teknologiutvikling er ikke nødvendigvis pengene, men makten. Når noen få aktører eier algoritmene som skaper verdiene, og samtidig får diktere regelverket, er resultatet, som vi opplever i dag, en demokratisk ubalanse.

Vi har blitt redusert som tilskuere til en ny økonomisk struktur der menneskelig arbeidskraft fases ut, samtidig som gevinsten samles hos noen få. Å tro at disse aktørene vil la seg frivillig skattlegges i nasjonenes tjeneste, er som å tro at tobakkindustrien vil finansiere røykesluttkampanjer uten massivt press.

Vi må være ærlige om motstanden

Dette er ikke et angrep på borgerlønn som idé. Tvert imot. I en fremtid hvor færre jobber og flere får deler av sitt liv automatisert bort, kan en universell grunninntekt være en nødvendig del av velferdsstaten. Det vi må være ærlige om, er hvem som skal betale. Skal det være skattebetalerne? Oljefondet? Eller må vi gå etter ny verdiskaping? For eksempel gjennom en global skatt på data eller robotbruk?

Men å tro at løsningen er å sende regningen til tekoligarker, uten strukturelle og internasjonale skattereformer, er mildt sagt en ønsketenkning. Disse selskapene har demonstrert at de vil gjøre hva som helst for å unngå regulering, også når det går på bekostning av demokrati, mental helse og sosial stabilitet.

En ny samfunnskontrakt

Borgerlønn krever mer enn entusiastiske kronikker og engasjerte TED Talks. Det krever en ny samfunnskontrakt, bygget på reelle maktforskyvninger, ikke bare slagord. Først når verdens stater klarer å regulere tekoligarkene effektivt, og hente sin rettmessige andel av den verdiskapingen som skjer gjennom automatisering og data, kan vi begynne å snakke seriøst om borgerlønn.

Inntil da bør vi være forsiktige med å bruke Silicon Valleys egne visjoner som argumenter i vår egen velferdsdebatt. For tekoligarkene har til gode å vise at de ønsker å dele makt, penger og ansvar.