KOMMENTAR | Hans-P. Nygård-Hansen
Kommunekartet tåler ikke fremtiden
KS sin ferske rapport Status Kommune 2026 bør leses som et alvorlig varsel om at Kommune Norge er for svakt organisert for oppgavene det er satt til å løse.
Tallene peker mot et system som presses samtidig av eldrebølge, arbeidskraftmangel, trangere økonomi, økende beredskapskrav og en digitalisering som fortsatt gir for lite effekt.
Likevel fortsetter vi å diskutere kommunene som om dette først og fremst handler om lokale grenser, gamle identiteter og litt mer penger over statsbudsjettet.
Rapporten som sier mer enn den konkluderer med
For halvannet år siden skrev jeg at Norge må halvere antall kommuner dersom vi skal klare å bevare velferdsstaten, levere lovpålagte tjenester og håndtere en stadig mer krevende digital virkelighet. Den gangen ble det møtt med en del motstand, noe jeg egentlig forstår godt. Ingen lokalpolitiker vinner valg på å fortelle innbyggerne at rådhuset bør legges ned, eller at kommunegrenser som har eksistert i generasjoner ikke lenger passer til virkeligheten.
Hans-Petter Nygård-Hansen
Hans-Petter Nygård-Hansen er teknologihumanist, forfatter og foredragsholder med fokus på teknologiens påvirkning på mennesker, samfunn og arbeidsliv. Han er fast kommentator i Computerworld.
Etter å ha lest KS sin Status Kommune 2026-rapport, er det vanskelig å se at utviklingen svekker argumentet mitt. Den sier ikke eksplisitt at Norge må halvere antall kommuner. Den gjør derimot noe mer interessant. Den dokumenterer hvorfor dagens struktur blir stadig vanskeligere å forsvare.
KS representerer kommunesektoren. Derfor er språket naturlig nok forsiktig og institusjonelt. Likevel ligger realiteten ganske tydelig i tallene. Kommunene står i en kapasitetskrise som ikke lenger kan forklares med ett dårlig budsjettår, én krevende eldrebølge eller én digital satsing som ikke virker godt nok.
En krise fra flere kanter samtidig
I rapporten kommer det frem at nesten seks av 10 kommuner i 2024 hadde et negativt driftsresultat. I 2025 var andelen fortsatt rundt 35 prosent, selv etter økte bevilgninger, kutt og omstilling. Omtrent én av fire kommuner hadde negative driftsresultater begge årene. Det er slike tall som gjør det for enkelt å redusere kommunekrisen til en årlig forhandling om frie inntekter. Tallene handler om bæreevne.
Demografien gjør bildet enda mer alvorlig. Små distriktskommuner eldes raskere enn de store kommunene. I kommuner med under 2.000 innbyggere er nesten en fjerdedel av befolkningen over 67 år. Det betyr flere som trenger helse og omsorg, samtidig som det blir færre i yrkesaktiv alder til å finansiere og bemanne tjenestene.
Dette er ikke et fremtidsscenario. Det skjer nå, og konsekvensene kommer sjelden som ett dramatisk sammenbrudd. De kommer som lengre ventetid, svakere eldreomsorg, mer vikarbruk, færre kvalifiserte ansatte, mer sårbar beredskap og større forskjeller mellom kommunene. Den stille forvitringen er farligst, fordi den skjer gradvis nok til at vi venner oss til den.
Digitaliseringen avslører svakhetene
Jeg har lenge ment at offentlig sektor har brukt for mye tid på å digitalisere papir, skjemaer og innsending, mens beslutninger, prosesser og ansvar i for liten grad er blitt redesignet. KS-rapporten bekrefter mye av denne kritikken.
Rapporten slår fast at digitaliseringsarbeidet er for lite samordnet. Statlig sektorstyring gjør at løsninger ofte utvikles ut fra den enkelte sektors behov, og ikke ut fra hva som gir størst samfunnsgevinst. Resultatet er fragmenterte tjenester, ulik kvalitet og store forskjeller mellom kommunene. Det mest avslørende tallet er at 80 prosent av kommunene oppgir gevinstrealisering fra digitalisering som meget eller ganske utfordrende. Mange klarer altså å ta i bruk teknologi, samtidig som de sliter med å hente ut effektene.
Dette kommer til å bli ytterligere forsterket av kunstig intelligens ved at kommuner med kompetanse, data, ledelse og økonomi vil kunne bruke KI til å forbedre tjenester og frigjøre kapasitet, mens kommuner uten disse forutsetningene risikerer å bli enda mer avhengige av leverandører, konsulenter og statlige støttetiltak.
Staten kan ikke kompensere seg ut av strukturen
Det mest komfortable svaret i kommunedebatten er å be staten stille opp med mer penger. Det har fungert før, og det vil sikkert fungere noen ganger til. Problemet er at denne strategien hviler på en forutsetning som blir stadig svakere, nemlig at staten alltid har stort nok handlingsrom til å dekke opp for en kommunestruktur som ikke bærer seg selv.
Statsbudsjettet for 2026 viser hvor krevende dette bildet er blitt. Bruken av oljefondet er anslått til 579 milliarder kroner. Samtidig foreslår regjeringen 180 milliarder kroner til forsvar og militær støtte til Ukraina, mens forsvarsbudsjettet økes med 4,2 milliarder kroner som del av oppfølgingen av langtidsplanen for forsvarssektoren.
Helse, omsorg, klima, beredskap, forsvar og demografi vil legge beslag på stadig mer av den nasjonale økonomien. Da kan ikke kommuneøkonomien behandles som om den står utenfor helheten.
Dette er forståelig i en mer urolig verden, men det betyr også at kampen om de offentlige kronene blir hardere. Helse, omsorg, klima, beredskap, forsvar og demografi vil legge beslag på stadig mer av den nasjonale økonomien. Da kan ikke kommuneøkonomien behandles som om den står utenfor helheten.
Rådhuset er også beredskap
KS er tydelig på at kommunene er en del av Norges førstelinje i beredskap. Det gjelder flom, skred, pandemier, flyktningstrømmer, cyberangrep og sikkerhetspolitiske kriser. Nesten alle kommuner har en overordnet beredskapsplan, men 28 prosent har en plan som har for lengst gått ut på dato. Det høres teknisk ut. Det er det ikke. En beredskapsplan som ikke er oppdatert i møte med et raskt endret trusselbilde, er et symptom på manglende kapasitet.
357 kommuner betyr også 357 ulike nivåer av digital modenhet, sikkerhetskultur, innkjøpskompetanse og evne til å håndtere kriser. Samarbeid kan hjelpe, men samarbeid kan også bli en måte å utsette det strukturelle oppgjøret på.
Færre og sterkere kommuner
Jeg mener fortsatt at Norge må ned mot omtrent halvparten så mange kommuner. Samtidig bør ikke tallet være utgangspunktet. Antallet må følge av tydelige minstekrav til kommunal bæreevne. Staten bør stille krav til økonomisk robusthet, sterke nok fagmiljøer, digital sikkerhet, beredskap, lovoppfyllelse og evne til å realisere gevinster fra teknologi. Kommuner som ikke klarer dette alene, må inn i større enheter. Det kan ikke overlates til lokal frivillighet alene, for historien har vist at frivillighet ofte betyr utsettelse.
Det handler om å sikre innbyggerne likeverdige tjenester uavhengig av postnummer. Lokaldemokrati krever nærhet, men det krever også gjennomføringsevne.
Dette handler ikke om å straffe distriktene. Det handler om å sikre innbyggerne likeverdige tjenester uavhengig av postnummer. Lokaldemokrati krever nærhet, men det krever også gjennomføringsevne. Et kommunestyre som mangler penger, folk, kompetanse og digital kapasitet til å levere lovpålagte tjenester, har i praksis mindre handlingsrom enn det formelle selvstyret gir inntrykk av.
KS har levert tallene. Nå må vi våge å trekke den politiske konklusjonen. Kommunekartet må tegnes for fremtidens velferdsstat, ikke for nostalgien om gårsdagens Norge.
