KOMMENTAR | Arild Haraldsen
Den digitale nøtten i helsepolitikken
Kan helsektoren digitaliseres uavhengig av hvordan sektoren er organisert? Dette var et sentralt debattema under Arendalsuka. Leder i Helsereformutvalget, Gunnar Bovim, har betegnet det som en av de største «nøttene» i helsepolitikken i dag.
Arild Haraldsen
Cand. polit. (statsvitenskap). Mangeårig konsulent innen strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere administrerende direktør Norstella, nå selvstendig næringsdrivende (Stratit).
Helsereformutvalget skal utrede og foreslå ulike modeller for fremtidig organisering, styring og finansiering av helsetjenesten. De legger frem sin innstilling i november.
Målet er å få til en sammenhengende og integrert helse- og omsorgstjeneste. Men i dag er verken helsesektoren eller digitaliseringen av helsetjenestene, organisert for å møte fremtidens behov. Kan vi få til en digitalisering uavhengig av hvordan vi organiserer helsesektoren slik at vi ikke fortsetter å lage våre egne løsninger i hver vår del av strukturen? Det spørsmålet stiller Gunnar Bovim seg, og sier samtidig det er en «nøtt», og er åpen for forslag.
Her er mitt forslag til å knekke den «nøtta».
Utfordringen i dag – og i morgen
Regjeringen la ferien frem en Helsepersonellplan.
SSB har beregnet at vi kommer til å mangle 42 000 helsepersonell i 2040. Ett av tiltakene for å bøte på dette, er å redusere etterspørselen etter helsetjenester ved bruk av teknologi. Det nevnes her spesielt digitalt førstevalg, digital hjemmetjeneste, bruk av KI og tale-til tekst-løsninger hos blant annet fastleger. Det vil frigjøre 17 000 årsverk.
Dette er lavt-hengende frukter fordi teknologien allerede finnes. Men det er allikevel ikke rett frem å gjennomføre slike tiltak, fordi en mangler nasjonale standarder for datadeling og incentiver for skalering. Så selv åpenbare tiltak som kan gjennomføres i dag, støter på organisatoriske, styringsmessige og finansielle barrierer.
Utfordringene fremover blir ikke mindre, og barrierene blir ikke lavere, når det nå skjer grunnleggende endringer i selve helsetjenesten:
Større vekt på forebyggende helsetjeneste
Mer kompliserte pasientforløp
Primærhelsetjenesten vil stå for en stadig større andel av den totale helsetjeneste
Denne systemiske endringen vil sette enda større press på den organisasjonsmodellen vi har i dag:
Pasienter kan utføre selvbehandling ved bruk av teknologi. Det reduserer kostnadene drastisk, samtidig som kvaliteten går opp. Hva hjelper det når finansieringsmodellen tilsier at pasientene må være innlagt på sykehus?
Det er et strategisk mål at helsedata må være tilgjengelig for helsepersonell og pasienter når de trenger det. Hva hjelper det når deling av data møter på mange strukturelle utfordringer og styringslinjer, finansieringsmodeller og juridiske barrierer?
Samarbeid styrker gjennomføringskraften. Hva hjelper det når det mest sentrale virkemiddelet – en nasjonal styringsmodell – ikke tar innover seg hvordan sektorer i endring må ha en mer dynamisk styringsstruktur som også involverer eksterne aktører?
Utfordringene understrekes av at det er en viktig strategisk forskjell mellom de to verdikjedene i helsetjenesten:
Spesialisthelsetjenesten har høy kompetanse og ensartede prosesser
Primærhelsetjenesten har lav kompetanse og et bredt spekter av tjenester
Det målet er ikke mulig å nå så lenge vi har både en fragmentert organisering av helsektoren og en fragmentert digitalisering.
Digitalisering i helsesektoren er en «nøtt»
Digitalisering er helt avgjørende for å skape en bedre fremtidig helsetjeneste, men er allikevel en «nøtt» som er vanskelig å knekke. Det er fordi den består av flere lag:
Ett av dem er at digitalisering i og av helsesektoren skiller seg fundamentalt fra digitalisering i bank, energi, varehandel, etc.
Digitale systemer må støtte kliniske beslutninger i sanntid, og konsekvensene av feil er fatale. Dataene er mer sensitive og arbeidsflyten mer kompleks. Digitaliseringen øker risikoen for datalekkasjer, misbruk og avhengighet av kritisk infrastruktur.
Digitaliseringen styres av Pasientjournalloven som sier at relevante helsedata skal være tilgjengelige for helsepersonell, samtidig som personvernet skal ivaretas. Balansen mellom tilgjengelighet og personvern har alltid vært et problem for effektiv digitalisering i helsektoren.
I tillegg må digitale løsninger som påvirker diagnostikk eller behandling, godkjennes som medisinsk utstyr. Dette krever kliniske studier, sporbarhet og risikohåndtering – langt mer enn for vanlige IKT‑systemer.
Det andre laget i «nøtten» er at dagens digitale løsninger i stor grad er knyttet til hvordan helsektoren er organisert.
Problemene med dagens organisering
I dag har en fragmentert digitalisering, som paradoksalt nok, samtidig er mer sentralisert.
Selv om en bruker samme sykehussystem i 3 av de 4 regionale helseforetakene, har en egne, selvstendige IKT-avdelinger hvor prioriteringene om videreutvikling spriker, bla fordi de har ulike versjoner av samme system. Det gir dårlig avkastning på investeringene, og lite effektiv videreutvikling av tjenestene. Mye tid går til vedlikehold, fremfor nyutvikling.
Men det er ikke nok at samordningen mellom helseforetakene ikke er god nok. Det er heller ikke samordningen horisontalt til de kliniske miljøene i helseforetakene. «Nærhetsprinsippet» i digitaliseringen, altså at digitaliseringen skal skje i nært samarbeid med brukermiljøene, er i dag for svak. Det er for stor avstand mellom klinikernes behov for digitale tjenester og IKT-avdelingenes levering av slike løsninger.
Flere har derfor foreslått å flytte deler av kompetansen i IKT-avdelingene nærmere sykehusenes kjernekompetanse. Dette er i samsvar med moderne tenkning om at digitalisering skal være en del av kjernekompetansen i bedriften/etaten og styres av brukerne. I dag sitter klinisk personell som bærer ansvaret for effekten av digitaliseringen for langt unna beslutninger om anskaffelse og videreutvikling.
Kommunal sektor er annerledes. Der er det bare fragmentering og ingen sentralisering.
Selv om flere kommuner har samme digitale løsninger, er oppdatering og bruk forskjellig i ulike kommuner.
På den ene side er kommunene organisert tettere opp mot brukerne og tjenestebehovene og med ett linjeansvar for både helsetjenesten som tilbys og teknologien som benyttes. Men samtidig er kompetansen liten og fragmenteringen enda større enn i sykehussektoren. Selv om flere kommuner har samme digitale løsninger, er oppdatering og bruk forskjellig i ulike kommuner.
Dette synes nå endre seg ved anskaffelsen av nye journalsystemer som også vil ha betydning for digitaliseringen i sykehussektoren. I forbindelsen med den anskaffelsen stilles to nye krav:
Det er et krav fra leverandørene om at kommunene aksepterer at løsningene organiseres som en driftet tjeneste (SaaS) som oppdateres og driftes kontinuerlig av leverandøren, med styring og innspill fra brukerne
Det er krav fra brukerne sin side om mer brukervennlige grensesnitt slik at det blir enklere å foreta triagering, dvs. sortere pasienter etter hvilket behov de har for oppfølging
Disse to kravene bidrar både til mer samordnet og effektiv drift av løsningene, samtidig som de frigjør mer av helsepersonellets tid til direkte pasientrettede oppgaver.
Slik kan «nøtta» knekkes
Hvis Helsereformutvalget har to tanker i hodet samtidig:
målet med digitaliseringen er at helsedata skal følge pasienten uavhengig av organisatoriske grenser,
aktørene i helsekjeden må selv være i stand til å drive endringsprosesser når utfordringer oppstår
vil det åpenbare svaret på «nøtta» være:
Norsk Helsenett som organisasjonsuavhengig enhet, får et klarere mandat som styrker deres strategiske posisjon som nasjonal infrastruktur for samhandling og forvaltning av fellesløsninger
Helsedirektoratet får klarere ansvar for å fastsette nasjonale standarder for datadeling på tvers av nivåer, sektorer og leverandører
IKT-kompetansen i de regionale helseforetakene flyttes ut i den kliniske behandlingen
Digitale løsninger leveres som skytjenester og driftes av leverandørene
Videreutvikling styres av brukerne
Digitalisering styres etter pasientforløp, ikke etter forvaltningsnivå
Design av brukergrensesnittet støtter mer effektiv triagering
Finansiering av digitale løsninger følger prosjektene, ikke strukturene
