KOMMENTAR | Hans-Petter Nygård-Hansen
Skal vi bekymre oss for Norges lave KI-investeringer?
«Er det riktig å være så bekymret for Norges lave investeringsvilje i kunstig intelligens, gitt at verdiskapningen per dags dato ikke er i nærheten av investeringsviljen?»
Det er et spørsmål mange har stilt meg det siste året. Og det er et forståelig spørsmål. Et rasjonelt spørsmål. Et spørsmål mange gjerne vil svare nei på.
For akkurat nå er det komfortabelt å tvile. Tallene spriker. Effektene er ujevne. Mange KI-prosjekter leverer ikke det de lovet. Investeringene, særlig i USA, virker hinsides all fornuft. I et slikt landskap er det lett å tenke at forsiktighet er klokskap.
Men problemet er ikke spørsmålet i seg selv, men tidspunktet det stilles på, og historien vi sammenligner med.
Trygghet, men ikke innsikt
I våres publiserte MIT en mye omtalt studie som viste at bare rundt fem prosent av virksomheter som har tatt i bruk kunstig intelligens, har oppnådd målbar økonomisk effekt. Studien ble raskt brukt som et slags bevis på at KI-hypen er overdrevet, at investeringene er for høye, og at det derfor er rasjonelt å være avventende.
Hans-Petter Nygård-Hansen
Hans-Petter Nygård-Hansen er teknologihumanist, forfatter og foredragsholder med fokus på teknologiens påvirkning på mennesker, samfunn og arbeidsliv. Han er fast kommentator i Computerworld.
Men det MIT i realiteten måler, er ikke hvorvidt kunstig intelligens kan skape verdi. MIT målte hvor mange virksomheter som allerede hadde klart å ta teknologien fra eksperiment til strategisk integrert del av kjernevirksomheten. Historisk sett er fem prosent i en så tidlig fase ikke lavt. Det er faktisk helt som forventet, og det samme mønsteret har gjentatt seg hver gang vi har stått overfor en transformerende teknologi.
De første årene preges av testing, fragmentering, manglende eierskap og lav målbar effekt. Ikke fordi teknologien ikke fungerer, men fordi organisasjonene ikke er rigget for den.
Jernbanen var ikke lønnsom, før den endret alt
Da jernbanen ble bygget på 1800-tallet, var den i lang tid en økonomisk hodepine. Prosjekter gikk konkurs, investorer tapte store penger og mange mente at jernbanen var overvurdert, lite effektiv og et eksempel på teknologisk overmot. I dag vet vi at kritikerne tok feil. Ikke fordi jernbanen raskt ble lønnsom, men fordi de misforsto hva jernbanen egentlig var.
Den var ikke et transportprosjekt. Den var infrastruktur. En ny grunnmur som bandt sammen arbeidsmarkeder, råvarer, byer og nasjoner, og som muliggjorde industrialiseringen slik vi kjenner den i dag.
Verdiskapningen kom indirekte. Forsinket. Og i en helt annen skala enn de fleste hadde forestilt seg.
Internett fulgte samme mønster, bare raskere
Det samme skjedde med internett. På slutten av 1990-tallet var nettet fullt av halvferdige løsninger, tapssluk og urealistiske forventninger. Så sprakk dotcom-boblen. Mange fikk rett i at verdsettelsene var absurde. Samtidig tok kritikerne feil denne gangen også. Internett var ikke en boble, internett var infrastruktur.
I dag er internett fullt integrert i økonomi, offentlig sektor, logistikk, handel og hverdagsliv, på lik linje med fysisk infrastruktur. Det var også da den virkelige verdiskapningen ble synlig.
Kunstig intelligens følger samme logikk, men med ekstremt mye høyere tempo
Og nå er det kunstig intelligens sin tur. Generativ KI, som de fleste refererer til når de snakker om kunstig intelligens, er i praksis kun tre år gammel som bredt tilgjengelig teknologi. Likevel diskuteres den allerede som om den burde bevise sitt fulle samfunnsøkonomiske potensial.
Det er urimelig og historieløst.
KI er ikke først og fremst et sett med verktøy. Det er en transformerende teknologi på linje med elektrisitet, internett og jernbane. Den endrer hvordan arbeid organiseres, hvordan beslutninger tas, hvordan verdier skapes, og hvem som får makt.
Den avgjørende forskjellen denne gangen er det ekstreme tempoet.
Mens Europa og Norge fortsatt diskuterer reguleringer, etikk og eksperimentering, har USA for lengst definert kunstig intelligens som samfunnskritisk infrastruktur. Amerikanerne bygger datasentre, mikroprosessorer, plattformer, egne kraftverk og agentbaserte systemer i et tempo menneskeheten aldri tidligere har vært vitne til.
Konsekvensene vil ikke være marginale. De vil være strukturelle, for hele verden.
Visma gjør bildet tydeligere
Nyere analyser, blant annet fra McKinsey, gir et langt mer presist bilde enn det MIT-rapporten ofte brukes til å underbygge. McKinsey viser til at flertallet av virksomheter allerede bruker kunstig intelligens i én eller flere funksjoner, men at bare et mindretall har klart å skalere bruken på en måte som gir tydelig og varig økonomisk effekt.
Dette samsvarer godt med det vi ser i Norge. En fersk undersøkelse fra Visma viser at over 70 prosent av norske ansatte allerede bruker KI på jobb, men at bruken i all hovedsak skjer eksperimentelt, uten tydelige mål, uten eierskap, og uten systematisk måling av effekt. Seks av ti virksomheter evaluerer aldri effekten av KI-bruken, og bare et fåtall måler faktisk avkastning.
KI er, kort fortalt, allerede utbredt, men ikke integrert.
Seks av ti virksomheter evaluerer aldri effekten av KI-bruken, og bare et fåtall måler faktisk avkastning.
Forskjellen ligger derfor ikke i teknologien, men på ambisjonsnivå og organisering. De fleste tester KI. De færreste bygger rundt den.
Virksomheter som lykkes, behandler KI som infrastruktur, ikke som et sideprosjekt. De redesigner arbeidsprosesser, flytter beslutningsmyndighet og investerer tungt i kompetanse og styring. Det er nettopp disse virksomhetene som allerede ser betydelig effekt, lenge før teknologien har modnet fullt.
Avslører hvor lite vi har forstått
Det er i dette landskapet den norske debatten må forstås, og bli bekymret over, for ifølge regjeringens «Plan for Norge» er målet at 80 prosent av offentlig sektor skal ta i bruk kunstig intelligens innen 2026. Et mål som først ble lansert i 2024, deretter justert i 2025, og nå, for tredje gang, skjøvet frem i tid.
Men det mest avslørende er ikke tidslinjen, men selve målet.
Å «ta i bruk» KI er ikke en strategi. Det er et eksperimentnivå. Det sier ingenting om verdiskapning, omstilling, produktivitet eller samfunnseffekt. Det sier bare at teknologien finnes et sted i organisasjonen. Dette avslører en langt dypere misforståelse enn politisk utålmodighet eller manglende gjennomføringsevne.
Det vitner om at vårt demokratiske maktapparat ikke har forstått at kunstig intelligens er i ferd med å bygges inn i samfunnets beslutningssystemer, og det mye raskere enn vi forstår konsekvensene. Verst av alt er at vi bygger denne nye grunnmuren med teknologi vi selv ikke har kontroll over.
Når teknologien først er integrert i forvaltning, økonomi, helse, utdanning og sikkerhet, lar den seg ikke «rulle tilbake» gjennom en markedsmessig korreksjon. Da er den blitt en del av grunnmuren, uavhengig av om vi kaller det suksess, eksperiment eller pilot.
Et blikk mot 2026
For dem som fortsatt leker og eksperimenterer med kunstig intelligens på arbeidsplassen kan jeg forstå at det er fristende å håpe på at KI er en boble som snart skal sprekke. En slik korreksjon ville gi psykologisk lettelse. En bekreftelse på at det var greit å vente. At det ikke var så alvorlig å ikke følge bedre med.
Men selv om det kommer en korreksjon, og det vil det trolig gjøre, er dette ingen boble slik vi så rundt internett i 2000. Infrastruktur korrigeres, men den forsvinner ikke, slik KI-verktøy gjør. Og er det én ting som vi må forstå, nå på tampen av 2025, så er det at kunstig intelligens har begynt å bli den nye grunnmuren samfunnet bygges på. Derfor bør ikke spørsmålet være om det er like greit at Norge ikke investerer mer enn vi gjør i KI så lenge verdiskapningen foreløpig er så lav.
Det riktige spørsmålet vi må stille oss, er hvordan Norge skal sikre seg nødvendig kompetanse, kontroll og handlefrihet i en KI-drevet verden, så lenge vi fortsatt behandler teknologien som et pilotprosjekt?
Å håpe at kunstig intelligens kan avskrives nå, fordi effektene ikke er fullt synlige ennå, er det samme som å avskrive jernbanen før industrialiseringen, eller internett før plattformøkonomien.
Det spørsmålet er også kjernen i den nye boken min, Mennesket vs Maskinen, fordi kampen står ikke mellom mennesker og maskiner, men om hvem som kontrollerer KI-infrastrukturen som bygges nå, og hvilke samfunnsverdier den formes etter.
Å håpe at kunstig intelligens kan avskrives nå, fordi effektene ikke er fullt synlige ennå, er det samme som å avskrive jernbanen før industrialiseringen, eller internett før plattformøkonomien.
Det vil kanskje føles trygt der og da, men det vil være det dummeste vi kan gjøre.
