KOMMENTAR | Arild Haraldsen
Teknologirådets rapport gir ikke grunnlag for datasenterstopp
Tvert om. Rapporten sier at Norge trenger klare nasjonale prioriteringer for å skre at datasentrene blir en industrimulighet med stor samfunnsmessig nytte. Det er altså ikke et angrep på datasentrene, men en påpekning at vi har feil nasjonal datasenterstrategi.
Arild Haraldsen
Cand. polit. (statsvitenskap). Mangeårig konsulent innen strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere administrerende direktør Norstella, nå selvstendig næringsdrivende (Stratit).
I forrige uke åpnet NRK opp for en debatt om datasentrenes samfunnsmessige nytte. Bakgrunnen var en rapport fra Teknologirådet som skulle vise at datasentrene krevde enormt med strøm, men ga liten verdiskapning. Det førte til politiske innspill om at regjeringen umiddelbart måtte sette en stopper for videre utbygging av datasentre.
Problemet var at rapporten ikke forelå på det tidspunktet. Det ble en debatt på sviktende grunnlag.
Nå foreligger rapporten. Den gir et helt annet bilde. Men skaden har skjedd. Abelias direktør Øystein Søreide mener fremdeles at rapporten fremstår som «skremselspropaganda».
Da har en ikke lest rapporten grundig nok.
Bakgrunn
Det er all grunn til å rette fokus mot hvilken samfunnsmessig verdi datasentrene gir.
Vi er et attraktivt land å etablere datasentre i fordi vi har billig og stabil krafttilgang. I tillegg sørger det kjølige klimaet for at det er mindre behov for energiintensiv kjøling, og vi har vi en godt utbygd infrastruktur gjør det mulig å betjene et globalt marked.
Drivkraften i denne utviklingen er KI. Mens en tidligere krevde god lagringsplass til våre bilder, eposter og nettsøk, er det nå KI-agenter som driver en nettsøking som nå eksploderer.
Det er et ubestridt faktum at sentrene vil være svært kraftkrevende, selv om ekspertene strides om tallene. Det er derfor naturlig å reise spørsmålet om ikke denne kraften kan gå til annen industri med klarere samfunnsøkonomiske gevinster.
Teknologirådet peker på at målene i regjeringens nåværende datasenterstrategi, - at sentrene skal skape ringvirkninger i form av arbeidsplasser og lokal verdiskapning, - i liten grad oppfylles.
En har etter hvert også sett at etablering av datasentre er et nasjonalt problem, mens det er den enkelte kommune som avgjør om de skal avsette areal og kraftforsyning til slike datasentre.
Dette er bakgrunnen for Teknologirådets rapport:«Nye datasenteretableringer benytter seg av de samme knappe ressursene som annen norsk næringsvirksomhet trenger. I fravær av et system for tydeligere prioritering, risikerer Norge å ende opp med datasentre som fortrenger andre formål, uten at anleggene bidrar til formål som digital suverenitet, sikkerhet eller lokal og nasjonal verdiskaping».
Vi trenger altså en ny datasenterstrategi. Den forrige – fra 27. juni 2025 - er utdatert! Det viser hvor fort utviklingen går og hvor hurtig forutsetningene endres.
Hva sier rapporten?
Teknologirådet gjør tre viktige nyanseringer:
Hvem står for verdiskapningen?
De skiller mellom eierskap til selve datasenteret, leverandør av tjenester for drift av senteret og leverandør av tjenester som bruker senterets regnekapasitet.
Det er ikke eieren av datasentret eller leverandøren av støttefunksjoner til senteret som gir den største verdiskapningen. Det er det tjenesteleverandøren gjør som bestemmer hva maskinvaren skal brukes til, hvem som får tilgang til den og som er den som genererer inntekter fra salg av digitale tjenester.
Hva slags bruk av datasentrene har størst verdi?
Rapporten deler datasentrene inn i 4 kategorier:
Drift av tradisjonelle skytjenester
Trene opp KI-modeller
Bruke og drifte KI-modeller
Kryptoutvinning
Av disse har kryptoutvinning størst strømforbruk og minst verdiskapning. Den burde rett og slett forbys alene av den grunn.
Det er innen utvikling av KI-modeller samfunnsverdien ligger.
Tradisjonelle skytjenester er nødvendige for den totale infrastruktur, og representerer egentlig et mindre problem når det gjelder strømforbruk, men har samtidig begrenset samfunnsverdi.
Det er innen utvikling av KI-modeller samfunnsverdien ligger. Bruk og drift av KI-modeller har lavere total samfunnsmessig verdi, men høy produktivitetseffekt for privat næringsliv og offentlig sektor. Men både utvikling og drift av KI-modeller er kraftkrevende.
Har eierskapet til datasentrene noen betydning?
Rapporten beskriver fire ulike eierskapsforhold:
Virksomhetsinterne datasentre. En virksomhet eier og bruker sitt eget datasenter. Operatør og kunde er samme aktør. Eksempel: Forsvaret
Samlokalisering. Operatøren leier ut plass, strøm og kjøling til kunder som selv eier sin egen maskinvare. Eksempel: norskeide Skygard
Hyperscale. Ett selskap eier hele kjeden, fra bygg til den digitale tjenesten. Eksempel: Google i Skien som skal betjene Googles egne tjenester til brukere globalt
Regnekraft som tjeneste. Dette er internasjonalt kjent som neocloud. Operatøren eier maskinvaren, og selger regnekraften videre til kunder som selv bestemmer hva den skal brukes til. Eksempel: Aker/Nscale i Kvandal i Narvik. Nscale eier og drifter anlegget, Microsoft kjøper og selger regnekraften videre som skytjenester, mens OpenAI bruker regnekraften til å levere egne KI-produkter til sluttbrukere over hele verden
Av disse har Hyperscale lavest samfunnsverdi. Denne type datasenter gir mest lokal verdiskaping i byggefasen, mens varige arbeidsplasser og verdiskaping i driftsfasen er begrenset sammenlignet med ressursbruken.
Samlokalisering gir først og fremst verdi til sine egne norske kunder, mens virksomhetsinterne datasentre gir verdi til sikkerhet og digital suverenitet.
Det er utleie av regnekraft som gir størst samfunnsverdi- Verdien øker hvis den er norskeid og bygger KI-modellene på norsk kompetanse og forskning.
Tentativ konklusjon
Rapporten må forstås slik at verdiskapningen er avhengig av hva datasentrene brukes til. Det er datasentre som leverer avanserte digitale tjenester som utvikling av KI-modeller, som har høyest verdiskapingspotensial. Men for at den verdiskapningen skal komme Norge til gode bør den bygge på norsk kompetanse, forskning, næringsutvikling og teknologisk suverenitet
Verdiskapningspotensiale ligger derfor i at datasentrene skaper norsk næringsutvikling, kompetanse og skatteinntekter.
Hva nå?
Rapporten sier altså ikke at datasentre som sådan ikke har samfunnsøkonomisk verdi. Det er hvilken bruk og forretningsmodell som legges til grunn som er avgjørende.
Hele poenget med rapporten er at utviklingen av datasentre mangler en nasjonal retning; i dag er datasentrene i direkte konkurranse med annen kraftkrevende industri.
Hele poenget med rapporten er at utviklingen av datasentre mangler en nasjonal retning; i dag er datasentrene i direkte konkurranse med annen kraftkrevende industri.
Samtidig representer datasentrene en unik industrimulighet: Å bruke vårt nasjonale fortrinn, vannkraften, sammen med teknologi, særlig KI, til å gjennomføre en grønn omstilling i næringslivet og forvaltningen.
Kritikerne av rapporten har hengt seg opp i de (usikre) anslagene om kraftforbruk datasentrene krever. Det bidrar til en dårlig debatt om et viktig og komplisert spørsmål.
Men argumentet kan snus hvis man ser datasentre som en del av en bredere industriell strategi. Dersom Norge ønsker grønn industri, elektrifisering av transport, KI-utvikling og nye datasentre, må svaret være større kraftproduksjon. Kraften må ikke bli en knapphetsressurs som ulike sektorer slåss om.
Problemet er derfor ikke datasentrene i seg selv, men mangelen på en nasjonal strategi som kan gi datasentrene høy samfunnsverdi og verdiskaping.
Det er her Teknologirådets rapport gir et kunnskapsbasert bidrag til en konstruktiv debatt. Hva som konkret bør gjøres, kommer i en rapport senere i høst. Det er all grunn til å se frem til den.
Om å velge strategi
En ny datasenterstrategi bør dreie seg om noe mer enn strømpriser. Det bør dreie seg om vår evne til å satse på nye industrier.
Da Ekofiskfeltet ble funnet drivverdig lille julaften 1969, markerte det starten på et norsk oljeeventyr.
Hadde en på det tidspunktet besluttet å gjennomføre en samfunnsøkonomisk analyse av om det ville være lurt at Norge tok styringen med den videre utviklingen eller overlate den til de store amerikanske oljeselskapene, ville svaret vært nei.
En beslutning som i ettertid ville ha vist seg å være feil.
