Historien om «Rikets digitale stillstand»

Digitaliseringskonferansen i 2020 foregikk hel-digitalt fordi Norge sto i en krise: pandemien.

Men det var oppløftende toner på konferansen den gangen. Offentlig sektor hadde på rekordtid utviklet nye digitale løsninger for å løse de viktigste samfunnsproblemene som oppsto under pandemien.

Kompensasjonsordningen for næringslivet ble et skoleeksempel på rask og effektiv digital løsning utviklet på rekordtid. Men dette var ikke et «dugnadsarbeid» alene; det sprang ut av et godt og tillitsfullt samarbeid mellom Skatt- og finansnæringen over tid.

Nav på sin side utviklet 11 nye, digitale løsninger på rekordtid. Men det var da det 12. tiltaket – utbetaling av lønn til permitterte – skulle gjennomføres at problemene oppsto. Det skyldtes ikke manglende gjennomføringsvilje hos Nav, men manglende gjennomføringsevne fordi Stortingets «bestilling» og forskrift ikke var i samsvar med hva den digitale løsningen i AS-ordningen kunne levere av data.

Plutselig var debattene om manglende gevinstrealisering, deling av data og svak samordning på tvers, borte. Offentlige etater hadde vist evne og vilje til å samarbeide på tvers og å oppnå gode resultater raskt.

Skyldtes dette dugnadsånden og skippertak som vi ellers er kjent for? Nei, svaret lå i felleskomponentene og det tillitsfulle samarbeidet som aktørene hadde utviklet over tid.

Men spørsmålet ble stilt: Hvor godt rustet er vi for å møte nye og uventende endringer? Hvor innovative er vi i møtet med nye utfordringer?

Hvileskjæret i digitaliseringen

Året etter fikk vi ny regjering. Det ble et hvileskjær i digitaliseringen.

Digitaliseringsarbeidet ble «ledet» av en statsråd fra Senterpartiet som verken viste vilje, evne eller forståelse for å bygge videre på erfaringene fra pandemien. Han møtte sjelden opp på digitaliseringskonferanser, men sendte i stedet en vikar eller deltok via videolink. Budskapet var alltid det samme: Bredbånd i bygd og ikke bare i by.

Politikeres manglende forståelse og interesse for digitalisering, ble nå en «snakkis» i miljøet. Tilliten til politisk ledelse var på bunn.

I juni 2022 reagerte sindige etatsledere. Samtlige sendte en bekymringsmelding til regjeringen om konsekvensene av manglende finansiering av felleskomponentene. Det hjalp ikke. Midlene i statsbudsjettet til felleskomponentene ble redusert til tross for økt bruk og betydning.

I oktober 2023 ble Karianne Tung oppnevnt som statsråd med ansvar for digitaliseringen. Hun fikk et eget departement, og la i 2024 frem en ambisiøs digitaliseringsstrategi. Forventninger ble skapt.

Det går for tregt!

Mantraet på Digitaliseringskonferansen 2025 var at det går for tregt. Også statsråden sa det.

Riksrevisjonen la frem en rapport om Sammenhengende tjenester – selve flaggskipet i både tidligere og nåværende strategi. Den sier at prosjektene i liten grad har gitt gevinster for innbyggerne. Det skyldes at prosjektene er innrettet mot der det finnes finansiering og ikke der det finnes behov, og at deling av data og samordning på tvers, ikke er prioritert høyt nok.

Vi er tilbake til utgangspunktet: Mangel på gevinstrealisering, datadeling og sterkere samordning på tvers. Fremgang og energi av «dugnadsånden» fra 2020, er blitt til stillstand og frustrasjon.

Kom det noen nye momenter frem under Digitaliseringskonferansen?

Vi begynner med gevinst-begrepet.

Finansrådens utfordring

Finansråd Lars-Henrik Myrmel-Johansen mente de første IKT-prosjektene ga store direkte effektiviseringsgevinster ved å gå over fra gamle, tungrodde analoge løsninger til digitale løsninger. Men nå påføres det store vedlikeholds- og driftskostnader for å opprettholde kvaliteten på disse IKT-løsningene. Når man derfor snakker om å «digitalisere», så er det snakk om å bytte ut et gammelt digitalt system med et annet digitalt system. Da er det mye vanskeligere å oppnå gevinster.

Det betyr ikke at en ikke skal satse på nye digitaliseringsprosjekter. Men disse må ha en klar effektiviseringsgevinst i seg, ikke bare i teoretiske minutter spart, sa han.

Jeg har tidligere fremholdt at kostnadseffektivisering ofte kan kombineres med produktivitetsgevinster dersom etatene samarbeider om en løsning den enkelte etat ikke kan løse alene.

I en oppfølgende samtale jeg hadde med Finansråden, var han enig. Det er ofte en fordel at flere aktører som jobber på tilgrensende saksfelt, setter seg sammen for å se hvordan IT-investeringer kan bidra til «bedre» løsninger som dekker både kostnadseffektivitet og produktivitetseffekt. Han fremhevet Fremtidens innkreving som et godt eksempel på et slikt helhetlig perspektiv. Der er mange ulike aktører involvert, og man kombinerer regelverksutvikling og IT-investeringer for å oppnå både effektive prosesser og store forbedringer for brukergruppen.

Her er det med andre ord flere interessante poeng. Men dette synspunktet burde vært utfordret. Kan samfunnsøkonomiske gevinster inndras på samme måte som klare kostnadsgevinster, altså at gevinstene tilbakeføres i kroner og øre til Finansdepartementet – også før gevinstene blir realisert?

Vinneren av Digitaliseringsprisen i år Prosjektet Mitt liv, mitt ansvar, er nettopp et slikt eksempel: Løsningen gir primært gevinster for pasienten og de pårørende, men også mindre press på helsevesenet fordi en slipper innleggelser. Men hvordan skal en slik samfunnsøkonomisk effekt tas ut? Reduserte bevilgninger til helsevesenet?

Hvorfor må en dø tre ganger i offentlig sektor?

I 2018 deltok jeg i en debatt under Arendalsuka som Nav arrangerte. Utgangspunktet var frustrasjonen over at en stadig må gi opplysninger til det offentlig som det offentlige selv har.

Dette har utgangspunkt i EUs «once only»-prinsipp fra 2003 om at innbyggere og næringsliv bare skal behøve å oppgi sine data kun en gang. Det ble en del av EUS digitaliseringsstrategi i 2009. Men dette har vært en gjenganger i alle debatter om digitalisering, også på årets Digitaliseringskonferanse.

Problemet er sammensatt og består av både tekniske og juridiske problemstillinger. Men som det ble sagt under debatten: Har egentlig politikerne noen forståelse av at datadeling er den største driveren for innovasjon og verdiskapning, og at data er den nye produksjonsfaktoren i økonomien? Er det ikke en fare for velferdsstaten og demokratiet at de store amerikanske tech-selskapene, vil kunne kontrollere og utnytte disse dataene, hvis vi ikke klarer å utforme en nasjonal strategi?

Viser ikke dette at det er politisk ledelse som svikter?

Ledelse under nye forutsetninger

Joakim Lystad, sa under Toppleder-frokosten som innledet Digitaliseringskonferansen, at han i sin tid som leder av Nav, hadde ønsket seg mer profesjonell kompetanse inn i «styret», for eksempel en fra privat næringsliv som hadde erfaring fra store omstillingsprosesser og samtidig hatt ansvar for store budsjetter. Men slikt passer ikke inn i det offentliges styringsstruktur.

Digitaliseringsrådet har tidligere sagt at tillit til etatsledere er helt avgjørende for å lykkes med de omfattende digitaliseringsprosessene. Etatsledere må gis rom for autonomi og innovasjon, så lenge de står til ansvar for sine handlinger. Samtidig er det viktig at denne tilliten balanseres med en kontinuerlig dialog og kritisk evaluering.

Hvorfor er dette så vanskelig å få til?

Historien om den evige gjenkomst

Disse temaene ble reist allerede i 1996. Da la et statssekretærutvalg frem rapporten «Den norske IT-veien. Bit for bit». Rapporten innebar en endring fra en teknologidrevet til en samfunnsorientert tilnærming til digitalisering.

Den fremhevet offentlig-privat samarbeid som bærebjelken i digitaliseringen av Norge. Det var nødvendig med samordning på tvers for å utvikle sammenhengende og brukervennlige tjenester. Datadeling var her helt avgjørende for innovasjon og effektivisering.

Dette er derfor historien om en evig, gjentagende debatt.