I parallelle verdener fordi omgivelsene ikke fungerer

Kollegaer som sitter side ved side, men helt frakoblet hverandre er en relevant bekymring, men også en dyp endring i hvordan vi jobber og hva dagens arbeidsplasser krever av oss. Men i stedet for å spørre om det er teknologien som skiller oss fra hverandre, er spørsmålet i minst like stor grad hvorfor så mange nå føler behov for å utestenge omgivelsene.

Når offentlige rom slutter å fungere Som oftest er ikke disse «parallelle verdener» skapt av teknologi, men av miljøer der de fleste av oss tilbringer en stor del av livet – på arbeidsplassen. Men arbeidsarealene fungerer imidlertid ikke lenger slik de opprinnelig var ment. Når det delte lydmiljøet og omgivelsene ikke lenger fungerer, trekker folk seg tilbake til sitt eget rom for å konsentrere seg og gjenvinne kontrollen.

Åpne kontorlandskap ble opprinnelig designet for å stimulere til samarbeid. Ideen var enkel: samle folk, og produktive interaksjoner vil følge. I praksis er virkeligheten oftest annerledes. Mange arbeidsplasser er fylt med bakgrunnsstøy, konkurrerende samtaler og konstante avbrytelser. Samtidig har arbeidet blitt stadig mer digitalt. Meldinger, møter og varsler konkurrerer konstant om oppmerksomheten vår.

Hva dataene forteller oss 

Undersøkelser viser at nesten halvparten av kontorbaserte kunnskapsansatte jobber i åpne kontorlandskap. Data viser også at de som oftest bruker hodesett, er de som tilbringer mest tid på kontoret. Dette gjenspeiler et større skifte i hvordan vi jobber, hvor mer tid på kontoret også betyr mer tid på samtaler, i felles rom og i miljøer som er vanskeligere å håndtere.

Når ansatte forventes å være sosiale og fokuserte samtidig, begynner en slags spenning å bygge seg opp. Og når disse kravene kolliderer, tilpasser folk seg. De skaper små lommer med kontroll innenfor større, uforutsigbare miljøer. Hodetelefoner er da ikke et tegn på å trekke seg tilbake fra hverandre, men en måte å gjøre arbeidsdagen gjennomførbar på.

Og samtidig som arbeidet utvikler seg, blir evnen til å håndtere lyd og oppmerksomhet stadig viktigere. Utfordringen er ikke bare fysisk støy, men også stadige avbrudd som gjør det vanskelig å holde fokus. Når folk bruker verktøy som reduserer denne støyen, skaper de nødvendig miljø for å delta mer effektivt. Den overordnede bekymringen er likevel relevant: Hva skjer når stillhet ikke lenger er noe vi deler, men noe vi må skape for oss selv? Hvis stillhet har blitt et personlig ansvar, kan det si mindre om teknologi og mer om hvordan arbeidsplassene våre er utformet.

Før vi konkluderer med at teknologiens fremgang skyver oss inn i parallelle verdener, bør vi se nærmere på arbeidsplassene vi har skapt. Hvis folk konsekvent velger å stenge seg ute, er det ikke nødvendigvis teknologien som er problemet, men rommene vi prøver å jobbe i.