Systemene hører ikke de svakeste, de som ikke roper høyest

Skandalen med de tapte bekymringsmeldingene til barnevernet er vanskelig å forstå. Både at den i det hele tatt kunne oppstå, men også at den har bestått siden systemene kom på lufta i 2020. Vi sitter ikke på nøyaktige detaljer om akkurat hva som har skjedd, men likevel er det noe vi vet. Som både sier noe om it-systemene, men også litt om samfunnet vi lever i, og ikke minst hva som er viktig for oss.

I og med at de har klart å finne feilen og rette den nå, er det grunn til å tro at den også kunne blitt funnet med mer omfattende testing. Eller kanskje med nøye overvåking og verifisering etter at systemene ble satt på lufta.

Bildet kompliseres også av at det er flere systemer involvert, noe som krever testing av alle mulige varianter i integrasjonen. På begge sider. Skandalen koker i praksis ned til at testingen enten ikke har vært god nok, eller ikke vært gjort i det hele tatt. Det samme gjelder verifisering og dobbelsjekking i bakkant.

Volumet på tapte meldinger sier noe om at problemet ikke rammer hovedmengden av bekymringsmeldinger. Det aller, aller meste går helt fint. Ifølge Bufdir ble det sendt 53.468 meldinger for 47.333 barn i 2021. 242 av landets kommuner bruker Familia, Visma-systemet som nå skal være rettet.

I Visma sin siste status på bekymringsmeldinger, rapporterer de at 67 meldinger er verifisert tapt. Det er en tydelig indikasjon om at vi snakker om spesielle tilfeller. Kanskje til og med en kjede av hendelser i en helt spesiell sekvens. Det er ikke lett å luke ut slike feil. Det eneste som virker er mer omfattende testing, og forståelse av- og produksjon av test-data og test-scenarier underveis i utviklingen.

Hvis transaksjonen som skulle fra A til B for eksempel hadde vært en oppgjørstransaksjon mellom to banker, eller en million-transaksjon mellom viktige aktører, hadde bildet vært annerledes. Testingen ville vært bedre og mer omfattende. Feilen hadde vært luket ut før noe ble satt i produksjon.

Hvorfor ser vi ikke at en bekymringsmelding til barnevernet også er en milliontransaksjon? Først og fremst for det utsatte barnet. Verdien av at en melding kommer fram i tide og endrer en kurs i et liv, kan ikke måles i penger. Besparelsen for samfunnet, ved at en skjebne unngår et liv i håpløshet, er antagelig en million-transaksjon. Men besparelsen synes ikke, vi ser bare kostnaden knyttet til de som ikke reddes. Den kostnaden kommer mye, mye senere og på helt andre budsjetter. 

Hva så hvis dette hadde vært transaksjoner som rammet de ressurssterke i samfunnet. Hvis de som ble rammet var toppledere, advokater, leger eller lignende, hadde feilen vært oppdaget første gang den inntraff. I 2020. Med en gang. De hadde meldt inn og sagt ifra, og brukt alle tilgjengelige kanaler og virkemidler til å påvirke. Levetiden til feilen hadde vært kort.

Sånn er det dessverre ikke i denne saken. Bekymringsmeldingen blir åpenbart ikke sett på som en million-transaksjon. Tallet står ikke i transaksjonen, verdien for barnet kommer ikke fram noe sted.

Og de som rammes blir ikke hørt. De vet kanskje ikke en gang at det er noen som ser at de har det vondt og ønsker å hjelpe. De er mest utsatt, og har den svakeste stemmen av alle i samfunnet.

Derfor kan en slik feil oppstå, og derfor kan den bestå. Det er den virkelige skandalen i denne saken.