Digital suverenitet er et lederansvar – ikke et IT-valg

I dag formes styringsevne, beredskap og handlingsrom i offentlig sektor i stor grad av dem som eier teknologien. Uten tydelig strategisk forankring setter leverandørene premissene, og ikke vi. Dette er ikke IT-avdelingens ansvar; det må tas på toppen, av ledelse og styre, før vi mister kontroll over våre egne digitale beslutninger. 

Debatten om digital suverenitet, blant annet reist av Arild Haraldsen i Computerworld, synliggjør en grunnleggende utfordring: Norge har ikke en samlet strategi for å redusere teknologiavhengighet på nasjonalt kritiske områder. Når et overordnet rammeverk mangler, blir beslutninger fragmenterte. Resultatet er at konsekvenser på kort- og lang sikt i for liten grad løftes og vurderes på strategisk nivå. Dette handler ikke om å være for eller mot sky, eller om å romantisere nasjonale løsninger. Det handler om balanse. Om å forstå hvilke avhengigheter vi etablerer, hvilke valg vi faktisk har, og hva som skjer når forutsetningene endrer seg. Altså kartlegge våre exit muligheter.

2026 er utpekt som totalforsvarsåret av regjeringen, og i den offentlige debatten rettes stadig mer oppmerksomhet mot digitale sårbarheter. Likevel mangler vi fortsatt en tydelig, og samlet tilnærming til digital suverenitet på strategisk nivå. Resultatet er at mange avgjørende beslutninger tas stykkevis, ofte drevet av kortsiktige behov, økonomiske hensyn eller teknologisk modenhet. Uten at de langsiktige konsekvensene vurderes helhetlig. 

I min rolle i Digitaliseringsrådet møter jeg stadig flere toppledere som uttrykker den samme uroen. Ikke fordi teknologien i seg selv er feil, men fordi avhengigheten er blitt for stor, og fordi diskusjonen om konsekvenser, beredskap og kontroll ofte kommer for sent, eller ikke i det hele tatt. 

Når digitale valg blir strategiske sårbarheter 

Digitale løsninger er ikke lenger bare støttefunksjoner. De er bærende for samfunnets evne til å fungere. Når registre, identitetsløsninger eller informasjonsflyt svikter, rammes ikke bare drift og effektivitet. Beslutninger forsinkes, tjenester blir utilgjengelige, og evnen til samhandling på tvers av sektorer svekkes. 

Erfaringene fra koronapandemien illustrerer dette tydelig. At nye ordninger kunne utvikles og tas i bruk raskt, skyldtes ikke improvisasjon i krise, men langsiktige investeringer i registre, fellesløsninger og samordnet styring. Det som fungerte under ekstremt press, gjorde det fordi noen hadde tatt strategiske valg i forkant. Det er slike valg digital suverenitet handler om. 

Tre nivåer av digital suverenitet 

I Brønnøysundregistrene arbeider vi med digital suverenitet på tre nivåer. En inndeling som vi tror, er relevant for langt flere virksomheter enn den vi representerer.

For det første handler det om kontroll i egen virksomhet. Over arkitektur, data, sikkerhet og kompetanse. Uten reell innsikt og eierskap til egne løsninger øker risikoen for leverandørlåsing og manglende evne til å håndtere bortfall, endrede vilkår eller kriser. 

For det andre handler det om nasjonal suverenitet gjennom felles digitale løsninger, som Enhetsregisteret. Grunnleggende registre og felleskomponenter utgjør et felles fundament for hele samfunnet. Her må tempo og innovasjon balanseres mot behovet for stabilitet, robusthet og handlefrihet når belastningen er høy. 

For det tredje handler digital suverenitet om europeisk samarbeid. Norge er allerede en del av europeiske digitale infrastrukturer som legger til rette for standardisert og sikker informasjonsutveksling på tvers av landegrenser. Brønnøysundregistrene er en del av Europas digitale infrastruktur gjennom blant annet BRIS (Business Registers Interconnection System), som legger til rette for sikker og standardisert utveksling av selskapsinformasjon på tvers av landegrenser.

Dette er ikke et alternativ til nasjonal kontroll, men en forutsetning for den. Suverenitet bygges ikke gjennom isolasjon, men gjennom åpne standarder, interoperabilitet og felles rammeverk som gir forutsigbarhet og reell valgfrihet. Alternativet er lukkede, proprietære løsninger der kontrollen i praksis flyttes enda lengre bort. 

Digital suverenitet handler om hvem som sitter med kontroll over data, systemer og informasjon, og dermed hvem som har reell makt i det digitale samfunnet. Rapporten om skjult eierskap er et eksempel på hvordan manglende transparens og kontroll kan utfordre både økonomisk rettferdighet og nasjonal styring. Og hvorfor en åpen, digital infrastruktur er en forutsetning for suverenitet i den digitale tidsalderen. 

Et ansvar som ikke kan fraskrives

Nasjonale trusselvurderinger peker på et mer sammensatt og alvorlig risikobilde, der digitale angrep, sabotasje og påvirkning brukes parallelt med tradisjonelle maktmidler. Når digitale systemer blir mål, er det ikke bare teknisk drift som utfordres, men samfunnets evne til å fungere. Likevel behandles mange av de mest avgjørende digitale valgene fortsatt som tekniske detaljer. Det er ikke bærekraftig. Hverken i freds- eller krigstid. Spørsmål om leverandøravhengighet, kontraktsvilkår, kompetanse og beredskap må løftes til toppleder- og styrenivå; I både offentlig og privat sektor. 

Vi trenger ikke å få panikk. Men vi trenger en plan. Bevisste valg. Og vilje til å investere i digitale fundamenter som gir oss handlingsrom også når forutsetningene endrer seg. 

Systemene som fungerer i dag, må også holde mål i morgen – og, viktigst av alt, når det virkelig gjelder.