Digital politikk gir ikke like mange stemmer som den fysiske

Teknologien har allerede inntatt hver krik og krok av våre liv og åpnet muligheter som nylig var utenkelige. Likevel har den samme teknologiske fremgangen også gjort oss sårbare. Med kunstig intelligens i rask fremmarsj – som radikalt kommer til å endre måten vi lever, leker, lærer og jobber på – står våre folkevalgte overfor et kritisk dilemma: De må veie politiske gevinster mot samfunnsmessige ansvar. Altfor ofte ser det ut til at de velger det første, med fokus hovedsakelig på tradisjonelle saker som veibygging, eldreomsorg, landbruk og helse. Misforstå meg rett, disse er utvilsomt viktige saker som berører mange. Men vi står overfor en økende utfordring som vi ikke lenger kan se bort fra – den digitale transformasjonen og dens mørkere sider, som fortsatt ser ut til å bli ignorert og undervurdert.

 De samme politikerne som viser handlekraft ved å bygge nye veier, bevilge ekstra milliarder til norske bønder, eller holde sykehus, eldresentre, skoler og barnehager ute i distriktene åpne, virker tilsynelatende uengasjerte mot de digitale truslene som omringer oss. Dette omfatter alt fra personvern og datainnsamling til nasjonal sikkerhet, spredning av falske nyheter, deepfakes, cyberangrep, og svindel. Det gjelder også de dyptgående virkningene sosiale medier har på vår mentale og fysiske helse. Forskningen viser blant annet tydelige koblinger mellom bruk av sosiale medier og en rekke psykiske helseproblemer, inkludert angst, depresjon, stress, søvnforstyrrelser og ensomhet. Mental helse er den nye pandemien, mens våre folkevalgte trekker på skuldrene og konkluderer med at “sosiale medier har kommet for å bli”. 

Spørsmålet jeg stiller er enkelt: Hvorfor ser vi ikke samme handlekraft for å regulere digitale tjenester, som vi vet kan være skadelige, som vi gjør med fysiske tiltak? Svaret er sannsynligvis like enkelt som det er frustrerende. Digital politikk er kompleks og utfordrende, og de kortsiktige politiske gevinstene er få. Å regulere teknologi gir ikke politikerne like mange stemmer til neste valg som det å bygge et nytt eldresenter, bevilge midler til en ny bro eller opprette et nytt politikontor gjør. Så lenge politikerne hovedsakelig retter blikket mot den neste valgperioden og de fysiske kampsakene, vil nødvendige reguleringer forbli utsatt, den digitale infrastrukturen vil fortsette å være sårbar, og sosiale medier vil fortsette å påføre våre barn og unge psykiske lidelser. 

Det holder ikke å skyve ansvaret over på foreldrene eller brukerne. Nå er det på tide med politisk handlekraft som ser langt utover de umiddelbart politiske seirene. Vi trenger politikere som viser at de kan lede oss inn i den digitale æraen med langsiktige politiske løsninger som sikrer vår fremtid, fremfor å jage etter kortsiktige politiske saker som mest av alt handler om å holde fast ved det trygge og kjente.