Om Ruter, kinesiske busser og sårbarhet

Det vakte oppsikt da Ruter i sommer skrudde fra hverandre to av sine el-busser for å sjekke om de kunne utgjøre en sikkerhetsrisiko. Den ene var produsert i Nederland, den andre i Kina. Konklusjonen ble at kineserne kan, hvis de vil, digitalt stoppe eller på andre måter påvirke sin buss. Det var ikke mulig med bussen produsert i Nederland.

Siden i sommer har denne saken gått verden rundt og – som Aftenposten skriver – også avstedkommet en harmdirrende leder i den kinesiske (og statskontrollerte) avisen Global Times. Kineserne liker selvsagt ikke kritikk av sin teknologisektor.

 Når det er sagt , er det ikke noe urimelig med motargumentene til hverken Global Times eller Yutong, som er produsenten av Ruters el-busser. Begge peker på at alle kjøretøy som kan diagnostiseres og oppdateres over nett, teoretisk kan påvirkes av en produsent eller tredjepart. Årsaken til at den nederlandske bussen ikke ble klassifisert som en sikkerhetsrisiko var at denne ikke var utstyrt med slik funksjonalitet, det vil i praksis si et 4G SIM-kort. Problemet er altså egentlig at kjøretøy er koblet til nett, ikke at produsentene legger inn skjult teknologi for å i fremtiden kunne – for eksempel i en konflikt – sabotere norsk kollektivtrafikk eller nasjonal beredskap.

Her er det grunn til å bedrive litt mediekritikk. Det etterlatte inntrykket av nyhetsdekningen av denne saken er at kineserne bedriver lyssky virksomhet, men det er det ingenting som tilsier. Tvert imot gjør Yutong som alle andre bilprodusenter i hele verden. Du får i dag knapt kjøpt et kjøretøy som ikke er koblet til nett. Og det er det gode grunner til. En bil eller buss er i dag like mye datamaskin som mekanikk – og selvsagt er det store gevinster i å kunne oppdatere en hel flåte med kjøretøy samtidig over nett, fremfor enkeltvis gjøre det på et verksted.

Når Kina kommuniserer at de føler seg utsatt for konspirasjonsteorier og fordommer er ikke det så rart, for det det er litt sant.

 Men buss-problematikken  setter fingeren på et reelt sikkerhetsdilemma. 

Kina er en stor leverandør av mye kritisk teknologi og infrastruktur til Europa. Årsaken er åpenbar. Den digitale innovasjonen i landet er enorm og arbeidskraften billig. Det har gjort det vanskelig for andre land å konkurrere på det som nesten alltid trumfer alt, pris. Enda mer blir det slik fordi Kina har mulighet til å subsidiere teknologiområder de ønsker å dominere i verden – altså gjøre det mulig for kinesiske produsenter å selge sine tjenester og produkter enda billigere.

Samtidig er verden som den er. Norge har ikke et sikkerhetspolitisk samarbeid med Kina. Landet er dessuten et diktatur med lover som pålegger kinesiske selskaper å dele informasjon med myndighetene. Det inngir ikke akkurat tillit, særlig i en tid med store geopolitiske spenninger som vi lever i nå.

Et valg om å velge bort Kina som leverandør er imidlertid nesten umulig. Kostnaden vil – i hvert fall på kost sikt – bli enorm og ha store konsekvenser for vår egen konkurransekraft. Det er i grunn den samme problemstillingen som Europa står overfor med hensyn til amerikansk teknologi: Alternativene er ikke der.

Balansegang blir dermed svaret. Sikkerhetstrusler og sårbarhet er en konsekvens av en digitalt sammenkoblet verden. Det må vi leve med. Men vi må også forstå det og som samfunn gjøre de tiltak vi kan.

Men Ruters el-busser er kanskje ikke det største problemet.