VANSKELIG VERDIKJEDE: President Joe Biden holder en silikon-wafer under en konferanse om verdikjeden for halvledere. (Foto AP Photo/Patrick Semansky)

Den farlige mangelen på halvledere

Det er ille nå, men de virkelige problemene kan fort komme når tilbudet tar igjen etterspørselen.

Publisert Sist oppdatert

Jeg er over gjennomsnittet interessert i maskinvare-markedet, og kanskje spesielt når det kommer til halvledere. Dermed har det siste året også vært ekstra interessant å følge med på. For de av oss som er interessert i selve markedet, kom det ikke som en overraskelse at også bilmarkedet lider på grunn av underproduksjon og økt etterspørsel.

Faktum er at selv om bilmarkedet har fått mye presse, og kanskje stått som selve symbolet på hvor viktig halvledere er for den globale økonomien, er det kun rundt 10 prosent av verdens halvleder-produksjon som brukes i bilindustrien.  Den andre vertikalen som har fått mye presse er grafikkort. En perfekt storm av økt kryptoutvinning og mangel på halvledere, har gjort at pc-entusiaster rett og slett ikke får tak i produkter.

Men halvledere finnes overalt; fra kjøleskap og LED-lys til TV-er og vaskemaskiner. Og selskaper som produserer disse har eksplodert i verdi, delvis som følge av pandemien, men også som en følge av den naturlige livssyklusen til halvledermarkedet.

Det er noe som heter å smi mens jernet er varmt, og det er akkurat det som skjer i halvledermarkedet nå. Selskaper som Intel og Samsung er diversifiserte og derfor ikke påvirket på samme måte som for eksempel Broadcomm, Taiwan Semiconductor, Nvidia og Qualcomm. Her kan man bruke aksjekursen som indikator på hvordan utviklingen er, og den har skutt i været som en rakett.

Samtlige selskaper lover å øke produksjonen av halvledere de neste årene, noe som virker selvsagt. Men det virker dessverre mot sin hensikt om man ser på det totale markedet: Det er sannsynlig at etterspørselen etter halvledere skal stige år for år, som et naturlig resultat av den generelle utviklingen i produktmarkedet.

Det er derimot lite som tilsier at etterspørselen skal øke like mye som produsentene sier de skal øke tilbudet med. Det blir kanskje flere produkter som krever halvledere, men mengden brukere kan ikke holde følge med det forventede tilbudet.

Så spør man kanskje, er ikke dette bra? Vil det ikke føre til en overproduksjon som igjen fører til lavere priser og enklere tilgang? Svaret er jo, men baksiden av medaljen vil komme nesten umiddelbart i form av et mulig krasj i markedet. Det er ikke slik at de store selskapene ikke vet at dette er en realitet, men er man stor nok i forkant, er det en glimrende måte å kvitte seg med konkurrenten på.

Dessuten vil et halvledermarked i fritt fall bety mindre konkurranse, mindre penger til forskning for å utvikle teknologien videre, og færre selskaper. I et lengre perspektiv betyr det dårligere produkter, en langsommere utvikling og et netto tap for forbrukere.

Dessverre er det lite som tyder på at de store selskapene har den finessen og samarbeidsviljen som kanskje trengs for å forberede oss på det som virker som en uunngåelig nedgang eller i verste fall kollaps i markedet.

Den fattige trøsten får være at vi kan forvente en overproduksjon, billigere komponenter og reell tilgang til produkter. Kostnaden får vi tenke på senere.