Sikkerhet i tillitssamfunnet

Denne sommeren har politikerne vist oss hva som skjer i politikken når tilliten slår sprekker. To av tre statsråder i hardt vær har måttet gå av, og fått følge av en simpel tyv på Gardermoen. Brytes tilliten ett sted, er den brutt over alt.

It bidrar til å gjøre verdikjedene stadig mer integrerte og effektive. Når avhengighetene blir sterkere, øker også behovet for gjensidig tillit.

EU og tilsvarende myndigheter i andre regioner spytter ut regelverk virksomheter er nødt til å forholde seg til. På stadig flere områder. Personopplysninger, åpenhet om rettferdig handel, bærekraft, energiforbruk, er alle eksempler på områder der virksomheter framover må kunne dokumentere at de opptrer i tråd med reglene. Snart vil de største bli gjenstand for revisjon. De blir sett i kortene med jevne mellomrom.

For at et stort konsern som HM eller Volkswagen skal kunne si at de produserer rettferdig og grønt, må de gå god for hele verdikjeden. Ikke bare det de gjør selv. Derfor vil kravene til dokumentasjon treffe mindre virksomheter lenge før de omfattes av myndighetskrav. Hele verdikjeden påtar seg i prinsippet et kollektivt ansvar. Det gjelder sikkerhet også. 

Mange vanlige norske bedrifter leier seg en plass i skyen og tror at sikkerheten er i varetatt av leverandøren. De har ikke fått med seg at "delt ansvar" betyr ditt ansvar, som Eirik Gulbrandsen i Datatilsynet påpekte for flere år siden. 

I sommer måtte en partileder gå av på grunn av en bagatell av et tyveri. Man kan si at en liten tue veltet et stort lass, men tilliten var brutt. I en moderne verdikjede vil det samme gjelde, men med litt motsatt fortegn: Blir du utsatt for et simpelt tyveri av data, er du ute. 

Ikke fordi du blir hengt ut, eller fordi produksjonen kanskje står i noen dager. Du er ute fordi tilliten er brutt.