Illustrasjon: Hallvard Skauge
Illustrasjon: Hallvard Skauge

Delt omsorg

Applikasjoner og drift er to sider av samme mynt. Progressive organisasjoner har innsett at utviklerne ikke kan nok om drift og driftsfolk kan lite om applikasjoner, skriver Peter Hidas.

Publisert Sist oppdatert

Jeg dumpet over en typologi forleden dag, utviklet av sosiologen Ron Westrum. Han deler organisasjoner i tre kategorier. Den første kaller han "dysfunksjonelle" eller maktsentrerte. Betegnende er dårlig kollegialt samarbeid, i verste fall regelrett mistillit mellom enhetene. Kampen for tilværelsen råder, det gjelder å bli best. Fingerpeking er vanlig – "det er ikke mitt problem!". Å "bygge broer" til andre enheter blir ikke tatt nådig opp, om dét skal gjøres er det noe sjefene skal ta seg av. Ansvar er farlig og bør mørklegges. Indre kritikere blir skutt ned. Syndebukker blir utpekt. Nye ideer blir mistenkeliggjort. Kulturen støter innovatørene fra seg: Keine experimente, bitte!

Den andre kategorien organisasjoner kaller Westrum "byråkratiske" eller regelsentrerte. Sektororientert organisering er et begrep som brukes ofte i forvaltningen. Høye murer. Samarbeid med andre enheter er av formell karakter, notater hit og dit. Hver enhet feier for sin egen dør – "det er ditt problem!". Ansvarsområder er smalt avgrenset, og det skaper grensekonflikter og motstridende mål. Indre kritikere blir neglisjert. Brobygging blir ikke oppmuntret, i beste fall tolerert. Blir det begått en brøler, blir den ansvarlige utpekt og straffet. Kommer noen opp med en ny idé, får fallgruvene straks fokus. Går noe galt med en ny satsing, blir prosessen brått avbrutt – "hva sa jeg!".

Det finnes heldigvis en tredje kategori, de "progressive" som ønsker å vokse. Deres kultur er karakterisert av samarbeid på tvers, fri flyt av informasjon (innen vide grenser) og tillit. Brobygging og deling av risiko er vanlig – "det er vårt problem!". Vi er i samme båt. Nysgjerrighet og oppfinnsomhet blir belønnet. Nye satsinger får en reell sjanse. Blir det begått en feil, gjøres det en analyse av hva man kan lære. Det er lov å feile hvis man har forsøkt på ordentlig: "Fail Early, Fail Fast, Fail Often!"

Selvfølgelig er dette satt på spissen, men du kjenner deg nok igjen. Vi kan anvende typologien til en sentral it-problemstilling: Samspill mellom utvikling og drift. Kjeden starter med behovsavklaring, og inneholder forprosjekt, utvikling, testing, utrulling, produksjonssetting og deretter løpende drift, vedlikehold og support. Med beslutningspunkter imellom.

I en dysfunksjonell organisasjon er arbeidet satt opp i sekvens, med murer mellom "siloene". Først programmeres det i noen måneder, deretter testes i noen flere. Drift får overlevert et delvis testet system som de skal godkjenne (gjennom egne tester) og sette i produksjon. Modellen pleier å kalles "hiv koden over muren og løp". Fordi samarbeidet mellom enhetene er svakt utviklet, sliter hver med sitt. Overlevering fra enhet til enhet kan skape store påkjenninger. Det blir mye trøbbel før systemet kommer i stabil produksjon. Systemets svakheter blir først synlige når det er i produksjon - det siste leddet, som er driftsavdelingen eller driftsleverandøren, blir gjort ansvarlig. Endringer etter driftsetting kan utløse store frustrasjoner. Dette er en foreldet modell som likevel lever videre.

Den byråkratiske modellen legger stor vekt på rutiner, det vil si å bestemme mest mulig på forhånd og holde fast ved det. It-avdelingen i slike organisasjoner pleier å være disiplinert nok til å levere forutsigbar kvalitet, men siloene består og endringer er vanskelig å gjennomføre. Rammeverket ITIL er ofte brukt her. ITIL har hatt stor betydning for å skape både et godt begrepsapparat og gode prosesser, men den er rigget for stabile, manuelle prosesser, ikke for endringer. Og utviklingsfasene er vanligvis holdt utenfor rutineverket

Har man systemer som endres hele tiden fordi målet beveger seg, ligger løsningen i den praksis progressive organisasjoner har begynt å følge: smidig samarbeid istedenfor siloer, hyppige leveranser, versjonskontroll tvers gjennom, eksponerte APIer, og ikke minst standardisering og automatisering. Devops-filosofien er stikkordet her. Applikasjoner og drift er to sider av samme mynt. Progressive organisasjoner har innsett at utviklerne ikke kan nok om drift og driftsfolk kan lite om applikasjoner. Derfor havner applikasjonsdrift så ofte i ingenmannsland, og stabiliteten lider. Et tegn på modning er at utviklere og driftsfolk deler omsorgen.

Enkelte påstår at ITIL er død og Devops har tatt dens plass. Dét er prematurt, fem-ti år unna. Det er heller slik at Devops bygger videre på det som ITIL har oppnådd, og det er ikke lite.

Peter Hidas er seniorkonsulent i Gartner.