UTENFORSKAP: Burde vi bekymre oss mer over at en av våre primære kommunikasjonskanaler er «gratis», spør artikkelforfatteren. (Foto: Unsplash)

Syvende far i huset

KOMMENTAR: Vårt dominante kommunikasjonsmiddel er en «gratis» tjeneste der vi har null kontroll. Det kan koste samfunnet dyrt.

Publisert Sist oppdatert

Nylig skrev Computerworld om Janecke, en kunstner som ble utestengt fra Facebook. Hun får ikke kontakt med tech-giganten. Basert på de knappe svarene vi får, vil jeg egentlig si at Computerworld ikke heller gjør det. Det gir oss et stort problem.

Meta ga oss tallene: over 3 milliarder mennesker bruker Facebook. Vi vet ikke hvor mange av dem som er nordmenn, men det er mange. I min egen omgangskrets har jeg hørt mang en gang «ja, jeg vil egentlig bytte ut Facebook, men …». Bak det men-et kommer den menneskelige kontakten: chat, arrangementer og organisering, oppdateringer fra fysisk fjerne venner. «Alle er der», kommer etterpå.

Selv er jeg litt lei, det er mye mas, det er mange kontoer. Hadde jeg giddet gå over på noe nytt hvis ikke jeg allerede hadde mange venner der? Neppe. For meg er resultatet å kommunisere primært på Messenger og tekstmelding. Fordi jeg har en konto jeg kan bruke.

Det har ikke Janecke. Hennes private profil er permanent stengt, og beslutningen er endelig. Facebook svarer ikke. Meta henviser til et hjelpesenter som kun er åpent for innloggede kontoer. Det vises til et system med både mennesker og automatiserte beslutninger, uvisst hva slags prosentfordeling. Og jeg har ringt rundt for å høre hva ulike norske aktører tenker. Få av dem vil svare.

Det er ikke deres mandat. Det er svaret jeg får fra Konkurransetilsynet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, og Forbrukertilsynet (som likevel gir en kort kommentar). Jeg vurderer Datatilsynet, men dette er jo strengt tatt ikke en sak om personvern heller … og jeg er stuck. Det blir en runddans i likhet med den Meta sender brukerne på i jakt på mer informasjon. Jeg er ikke uenig med disse aktørene: det er utenfor deres mandat.Så hvem sitt mandat er det?

Jeg vet ikke. Og da må det jo være enda vanskeligere for dem som sliter med den digitale kompetansen. Jeg er 27 år. Janecke er 70. Hun viste meg en overraskende god digital kompetanse, men på et tidspunkt kommer hun til kort: hun vet ikke hvilken informasjon hun kan stole på. Janecke er i mindretallet: hun stoler ikke på ting hun ikke kan verifisere. Selv med godt digitalt vett, er det lite hun kan gjøre når hun ekskluderes fra Facebook.

Jeg er ikke alene om å se problemet her: EU skal snart vedta en pakkedeal som inneholder Digital Markets Act og Digital Services Act, DSA. Særlig sistnevnte handler om å gi forbrukerne rettigheter i møte med giganter som ikke vil åpne døra. EU ønsker at forbrukere skal få begrunnelse for sperring av konto eller sletting av innhold. I tillegg vil de ha et system for intern klagehåndtering i disse tilfellene. Også i avtalevilkårene vil de ha forståelige og klare instrukser om hva slags oppførsel de forventer. Det kan endre situasjonen vi står i.

Burde vi bekymre oss mer over at en av våre primære kommunikasjonskanaler er «gratis»? Vi hører stadig, betaler du ikke for produktet, så er du produktet. Vi risikerer at velferdsstaten Norge tilrettelegger for digitalt utenforskap både ved manglende opplæring og fordi det ikke er noen som tar ansvar for dem som ikke får delta.

Greit nok, så er ikke telefonen gratis den heller. Forbrukerne har uansett større kontroll, og jeg kan ikke huske at noen jeg kjenner har fått fratatt sine telefon-privilegier. Og du kan alltids finne noens nummer hvis du ikke har telefon selv, for vi har digitale tjenester som 1881 og gule sider.

Det er selvfølgelig ikke svart-hvitt, dette her. Men vi snakker altfor lite om at aktører som Facebook innynder seg med sine «gratis» tjenester, og så er prisen vi betaler egentlig veldig høy. For du trenger ikke faktisk gjøre noe galt eller bryte retningslinjene til Facebook for å bli kastet ut: de må bare tro du har gjort det. Og da er du alene.