Grått hår og hoppestokker

Hvis du ser et bilde av meg i forbindelse med denne teksten, tror du nok jeg innleder med å gråte for min syke mor. Egentlig ikke, for det er et faktum at muligheten til å komme seg i ny jobb etter at førtiårskrisen er over synker som en snøballs bane i retning helvete. Mutter er for øvrig 75, ferdig med arbeidslivet og ikke spesielt syk.

Flere har henvendt seg til meg og bedt meg ta opp problemet med at arbeidsgivere ikke vil ha folk med lang og omfattende erfaring, men heller nyutdannede. I alle fall i it-bransjen. Dette er sikkert en forenkling av virkeligheten, men etter å ha snakket med fagfolk innen HR-bransjen (finnes det noen bransjer igjen utenom fiske og jordbruk som ikke er omdøpt til xx-bransjen?), har jeg fått bekreftet at det ikke er så langt unna.

Jeg synes dette er merkelig. Samfunnsøkonomisk er det ren sløsing. Vi lever lengre og er friskere enn noen gang. Politisk er det bred enighet om at det er et mål at folk står i arbeid lenge for å være med å betale for fremtidens pensjoner. Regjeringen diskuterer visst å forhøye pensjonsalderen til 72 år. Samtidig er det muligheter for mange til å kunne gå av tidligere, men det er ikke tema her.

Hvorfor i all verden er det da sånn at en fagmann på 47 år, som har jobbet i samme bedrift i tyve år, ikke finner seg ny jobb etter at bedriften gikk konkurs? Som de fleste andre i samme situasjon har han søkt på stillinger fra midt i blinken til helt i utkanten av målskiven. Han er heldig om han får svar, og har vært på ett jobbintervju på halvannet år.

En annen jeg kjenner godt fra it-bransjen har passert 60. Og er uten jobb på tredje året. Jo, da. Han driver for seg selv, men det er ikke så greit å drive enmannsbedrift i denne bransjen som det var på åtti-tallet. Jeg snakker om en person jeg har brukt mye som kilde i fagartikler om det aller siste innen nettverk spesielt og teknologi generelt. Han kan mer om it-drift og har en erfaring mang en it-sjef kan misunne ham.

Jeg tror faktisk at også du kjenner vedkommende, om jeg røpte flere detaljer, men det vil han ikke. Han sier at det ikke ser ut til å spille noen rolle hvor stort personlig nettverk du har (det som tidligere het bekjentskapskrets) eller hvor mange kontakter du har på Linkedin. Når han henvender seg til noen, er alle tidligere løfter glemt. Eller bedriften kan ikke ansette noen nå. Eller finner ikke noe som passer. Den vanlige er at han er overkvalifisert.

Hva er det som gjør at det i arbeidsmarkedet i den norske it-bransjen tydeligvis kun er plass til nyutdannede og tredveåringer med lengre faglig erfaring enn erfaring med å betale egen husleie? Og hvor lenge blir disse værende i virksomheten?

Hvorfor skal arbeidsføre og dyktige fagfolk sikte seg inn mot hornet på veggen om de passerer 50? Og hva i all verden skal de drive med de neste 22 årene? Golf, mimring, hoppestokk?

Det enkle svaret er "start for deg selv". Det passer for noen, men slett ikke alle. Ikke alle har som mål i livet å bli direktør, toppselger eller søkkrik/blakk (stryk det som ikke passer).

Mange er faktisk genuint opptatt av fag, prosesser, mennesker og samfunn, og setter det høyere enn mulighetene for størst mulig fortjeneste. Men de vil gjerne kunne leve av interessene sine. Svært ofte sammenfaller disse med interessene til mange virksomheter. Men hvorfor skal da alder være en uoverstigelig barrière?

Er virkelig ikke lang og bred erfaring kombinert med lojalitet og vilje til å stå på i jobb av interesse for it-bransjen?

Svar kan sendes direkte til meg på frank.johnsen@cw.no eller til redaksjonen@cw.no.