Skolen - når digitaliseringen går for langt

Denne uken kom resultatene fra de nasjonale prøvene i grunnskolen. De viste, nok en gang, at leseferdighetene blant barn og ungdom beveger seg i feil retning. Hele 29 prosent av femteklassingene i Norge presterer på det laveste mestringsnivået. Riktig nok er det en bedring på seks prosentpoeng siden 2022, men samtidig ramler andelen på de som er på høyeste mestringsnivå fra 29 til 25 prosent.

Men i engelsk presterer elevene stadig bedre. Hm, hva kan det skyldes …?

Det er 20 år siden digitaliseringen av skolen startet for fullt. Internett åpnet opp et hav av nye muligheter, både som bærer av pedagogiske ressurser og som kommunikasjonsplattform mellom skole, elever og foreldre. Det var ut med ranselpost og fysiske bøker – og inn med læringsplattformer og pc-er til alle elever.

Samtidig kom Youtube og sosiale medier inn for fullt og tok stadig mer båndbredde i barn og unges (og voksnes for så vidt) fritid – med innhold primært på engelsk.

Med superenkel forskning er det mulig å se at dette kan ha hatt en påvirkning norsk-ferdighetene til barna som har vokst opp i denne perioden.

 I bakspeilet  er nok de fleste nå enige om at den digitale entusiasmen i skolen har vært for stor. Det er sammensatte årsaker til at det har blitt slik. Tidsånden, som har vært preget av en enorm forventing til å realisere digitale gevinster, har helt sikkert spilt inn. Det er heller ikke rart om en kommunedirektør eller to – og Kunnskapsdepartementet, for den saks skyld – har tenkt at det kan være penger å spare på å bytte ut fysiske bøker med digitale læringsressurser.

Sammen med dette har det også trolig vært uheldig at digital kompetanse har fått så stor plass som et selvstendig læringsmål i skolen. Elever i den norske skolen må åpenbart lære å manøvrere seg i en stadig mer digital verden, men å sidestille det med grunnleggende ferdigheter som lesing og regning, var, og er fremdeles, underlig. Det er neppe et problem at oppvoksende generasjoner i Norge ender opp som digitalt umodne voksne. Gode digitale brukere blir nordmenn mer på fritiden enn på skolen.

Uansett, samlet har den enorme troen på en vidunderlig ny verden skapt et klima i skoleverket som har gjort det veldig vanskelig å argumentere mot stadig flere digitaliseringsinitiativ. Lærere som har vært skeptiske har blitt presset både ovenfra (myndigheter og skoleledelse) og nedenfra (ivrige foreldre) til å akseptere utviklingen.

 Men nå ser  magien ut til å være brutt. Bruken av skjerm i skolen er satt under lupen – ikke minst med kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun på krigsstien. Og denne uken var en av hovedsakene på NRK nyheter at Bjølsen skole i Oslo bare har ett klassesett med fysiske norskbøker pr. trinn – slik at bøkene må leveres ut og samles inn når de skal brukes. Slik har det vært mange steder, lenge, uten at det har skapt mye oppmerksomhet.

Det er vel neppe i Computerworlds mandat å slå et slag for analoge verktøy, men i 2025 virker det igjen åpenbart at fysiske læremidler må ha en sentral plass i skolen. God leseopplæring er det viktigste vi kan gi våre barn, det er fundamentet for alt annet, og da må de lese mye - også i bøker. Det ser heldigvis ut til å være en sannhet som synker inn, både i samfunnet generelt og hos dem som tar beslutninger i skoleverket.   

Men det er litt rart det gikk så langt før vi skjønte det. Og selvsagt uheldig for barn og unge som har blitt utsatt for Norges største pedagogiske eksperiment noensinne.