KOMMENTAR: Skru av mobilen

Er du som meg, så har du opplevd et rabbit hole på nett: du trykker deg inn på en app, og så trykker du på noe relevant som kommer opp, og så trykker du på noe morsomt… og vipps har det gått en time. Hvor ble tiden av?

Vi lever i en kort oppmerksomhets-økonomi der nedetid ikke blir særlig avslappende fordi man ikke faktisk er nede. Man er på nett, og da hviler ikke hjernen. Og som vi stadig blir minnet på: betaler du ikke for produktet, så er du produktet. Skitt au, tenker du, det var i det minste gratis å tilbringe fem timer foran skjermen min uten å merke at tiden passerte.

Det føles godt, det gjør jo det. Å sitte i en boble og se video etter video på enten Facebook, Tiktok eller Instagram. Men jeg spør meg selv iblant, hva sitter jeg igjen med? Og jeg har sjeldent noen særlig gode svar. Jeg har ikke utviklet meg, jeg har ikke slappet av, jeg har ikke fått noen meningsfylte nye relasjoner.

Det har gått opp et lys for meg om hvor store kostnader gratis innhold til slutt har for meg. Dårligere konsentrasjon. Vanskelig å sitte i ro uten å plukke opp mobilen, selv om jeg plukket den opp sist for tretti sekunder siden og vet med sikkerhet at det ikke skjer noe nytt. Jeg kan ikke gjemme meg bak å sjekke ståa med gamle kjente, for jeg tar jo ikke kontakt … jeg bare ser på. Vi blir passive deltakere i andres liv istedenfor aktivt deltakende i våre egne.

For en stund siden spilte jeg mye Candy Crush, og blitt bevisst på hvor mange dark patterns som brukes i spillet. Særlig kobles tidbruken mot metrikker i spillet: du seiler gjennom mange enkle baner, men så går livene ut på de vanskelige banene og du må bruke penger på flere. Eller du kan få ekstra belønning av å koble på sosiale medier. Når spillet gir beskjed om at de neste x antall minuttene har jeg ubegrenset med liv, vel, da går jeg i fella og spiller videre, vipps har det gått mye lenger tid enn jeg fikk med meg.

Det ble en øvelse å legge vekk spillet hver gang det ba meg bruke penger på opplevelsen. Det ga meg tross alt ingen verdi i livet: jeg slappet ikke mer av, jeg lærte ingenting. Jeg fikk små drypp av feel good-kjemikalier i hjernen, og det «gratis». Det samme gjelder egentlig serie binging: hvor avslappende er det egentlig å se på fem timer av samme serien? Begge deler utsletter struktur, som man ville fått ved å se en tv-serie til samme tid hver uke, eller ved å sette seg ned og spille et spill som ikke lurte deg ut av tidssansen din.

I et kapitalistisk system vil det stadig være fokus på å finne de nye måtene å tjene penger. Dette leder til avhengighetsskapende spill, uten tvil, der man enten betaler i å se på reklame eller å være begrenset til å spille på noen andres premisser. Men det gjør også at billige strømmetjenester, hvorvidt det er film, serie, musikk eller spill, utnytter sin arbeidskraft for å korte ned oppmerksomheten vår enda mer.

For dette er den virkelige prisen av kort oppmerksomhets-økonomien: vi betaler ikke reell verdi for underholdning eller kunst, men er vant til at alt av innhold kommer til oss. Når så mye av livene våre foregår foran skjermen så lar vi oss styre av andres planer for livene våre. Det er en uheldig kombinasjon av teknologisk utvikling og nedkorting av oppmerksomhetspennet vårt.

Du får det du betaler for. Det du betaler for er at andre styrer tiden din, og at andre bestemmer hva du kan se på, spille, lese, lytte. Du betaler for å skape færre minner og sitte mer foran skjermen. Er det verdt det?