TINGENES INTERNETT: Hjem, kjære digitaliserte hjem. Slik Philips synes det bør være. (Pressefoto: Philips)

TINGENES INTERNETT: Hjem, kjære digitaliserte hjem. Slik Philips synes det bør være. (Pressefoto: Philips)

Nå kommer Tingenes Internett hjem

Digitalisering og Tingenes Internett har allerede begynt å gjøre en del av oss overflødig på jobben. Hvem blir overflødig når digitaliseringen også begynner å sige inn i hjemmene våre?

De siste ukene og månedene har jeg skrevet så mye om digitalisering og Tingenes Internett at jeg begynner å få det hele litt oppi halsen. Folk i it-bransjen synes for tiden å ha et umettelig behov for å snakke om digitalisering og IOT – forkortelsen for det engelske begrepet for Tingenes Internett, altså Internet of Things.

Og det er ikke bare jeg som synes det er mye fokus på dette nå. En it-leder jeg intervjuet forleden dag, fortalte at uansett hvor han reiste – og slike folk reiser mye – ville folk snakke med ham om IOT og digitalisering.

Problemet er bare at for oss som ennå ikke er blitt berørt av Tingenes Internett, føles det hele fortsatt litt fjernt. Litt teoretisk, liksom.

Jeg snakker da om oss som ennå ikke er blitt erstattet av en robot på jobben eller – i motsatt ende av skalaen – som ennå ikke har fått ny jobb som robotprogrammerer. Sistnevnte gruppe, og de andre utvalgte som blir igjen i arbeidslivet fordi det må være noen der til å ta seg av Tingenes Internett og digitaliseringen, kan vel sies å være de heldige utvalgte som blir belønnet med evig (arbeids-)liv.

For meg er digitalisering og IOT for det meste ord. En masse ord. It-ledere, it-strateger og it-analytikere slåss om en plass i det digitale sollyset, som skinner på dem som er best i stand til å fortelle om digitaliseringens velsignelser og at de selv er blant dem som har skjønt det.

Som jeg sa til en kollega som også kommer fra den pcworldske delen av forlaget vårt: – Pressekonferansene i it-bransjen er blitt utrolig kjedelige.

I de gode, gamle dager handlet de om lansering av konkrete produkter, fysisk tilgjengelig som vi kunne se på, ta og føle på, som kanskje ble sendt rundt bordet slik at vi kunne få en a-ha-opplevelse, og som vi kanskje fikk låne i et par uker for å teste.

Nå er det bare ord som lanseres. Ord på Powerpoint-plansjer. Grafer og grafikk som skal overbevise oss om at verden er i ferd med å bli et heldigitalt paradis. Og at det er det alt her i livet handler om.

Men så har det seg slik da at vi så smått har begynt å få føle på digitaliseringen hjemme også. Og da snakker jeg ikke om det vi har trodd var digitalisering til nå, som for eksempel trådløst nettverk og et hjemmekontor fullt av avanserte digitale dingser som PC, trådløst tastatur, mus uten kabel og bildesamling i skyen.

Digitaliseringen av hjemmet er noe helt annet. Det dreier seg om sensorer og følere som følger med på hva som skjer og som trigger automatisk endring av innstillinger. Uten at vi som bor der må gjøre noe som helst.

I hvert fall på sikt. Enn så lenge må vi kanskje trykke på noen knapper, men vi kan i det minste gjøre det fra godstolen uten å måtte gå halve stua rundt for å justere termostaten på panelovnen.

I min families bolig er det vel en slags forsmak på digitalisering at vi nå har fått Philips Hue-lamper i stua. De styres fra mobilen. Nå er vel å merke ikke poenget at man skal kunne skru på og slå av lyset med mobilen. Hva er vitsen med det? var det en Facebook-venn som spurte da jeg nevnte lampene der. Han hadde rett i det kunne være upraktisk, når man hadde behov for å slå på lyset i stua mens mobilen lå igjen på hjemmekontoret i en annen etasje.

Så vi har krøpet til korset og kjøpt digital lysbryter, fastmontert i døråpningen. Slik lærte vi at poenget ikke var å bruke mobilen til å skru lyset av og på. Nei, mobilens rolle her er å brukes til å velge en rekke forskjellige forhåndsinnstillinger for mange slags lysforhold, med dempet, lunt lys for en filmaften foran TV-en, kraftig hvitt lys for en arbeidsøkt rundt spisebordet, lurelys når man er bortreist for at spanende innbruddstyver skal tro det er noen hjemme og alle de andre mulighetene som Tingenes Internett-lyspærer kan brukes til.

Vi har også begynt å få panelovner som kan programmeres og fjernstyres fra mobilen, men i ganske primitiv IOT-setting foreløpig.

Slik kommer digitaliseringen til å snike seg inn i hjemmet, litt etter litt. Men i økende hastighet. En artikkel i Computerworld forteller at vi snart kan få automatisk skifte av strømleverandør, gjerne midt på natten, hvis et eller annet kraftverk plutselig setter ned prisen på strømmen.

Da begynner vi å skjønne at digitaliseringen av hjemmet ikke først og fremst har til hensikt å spare oss for en sunn og helsebringende pause fra livet i godstolen, men at formålet er nyttigere enn som så.

Vi vet ennå lite om hvor langt det vil gå, men vi får i det minste håpe at det ikke går så langt som i arbeidslivet – at en eller flere av oss som bor der også blir overflødig.

Digitalisering