Illustrasjon: iStock

Illustrasjon: iStock

Deling eller forfordeling?

FRANKS FRITEKST: Så er det amerikanske presidentvalget avgjort. Etter at røyken har lagt seg er det på tide å hente øyenbrynene ned fra taket og diskutere norske forhold igjen.

Tro nå ikke at jeg anser betydningen av hva som skjer i USA og resten av verden for uviktig for oss her til lands. Vi må forholde oss til av "Norge er et land i verden", som Gro Harlem Brundtland formulerte det. Og der er det særlig noen trekk ved teknologisk og økonomisk utvikling som i altfor liten grad blir diskutert. Trekk som vil påvirke de aller fleste av oss.

Vel blir det til stadighet skrevet om teknologi som kjøretøyer som opererer sikrere og mer effektivt i trafikken, og roboter som kan gjøre livet lettere ikke bare for bedrifter, men for folk flest og særlig innen helse og omsorg. Og tilstadighet er mediene opptatt av de siste telefonmodellene og hva Google og Facebook har funnet på nå.

Men egentlig blir det i liten grad diskutert "hva så"? Et godt eksempel er den såkalte delingsøkonomien. Nå er det bare SÅ 2015 å snakke om den. Det kan virke som om det er opplest og vedtatt at den er et gode hvor informasjonsteknologi bidrar til en form for dugnadsvirksomhet hvor alle vinner.

Men hvorfor er det da i stort sett fra arbeidsgiverhold at delingsøkonomien blir omfavnet? Betyr ikke den at bedriftene mister oppdrag og leveringer? Og hvis den er så til fordel for dem som skal bidra, altså utføre arbeid eller yte tjenester, hvorfor hører vi da ikke noe fra fagforeninger og småbedrifter?

Hvis vi skal trekke én sammenligning mellom norsk og amerikansk arbeidsliv, er det at vi har sterk lovgivning som regulerer arbeidsforhold og sikrer rettigheter og plikter, og at vi har fagforeninger med relativt stor innflytelse. Jeg behøver ikke ramse opp så mye om USA, som manglende jobbsikkerhet som at du kan få sparken på dagen, lite ferie, ingen foreldrepermisjon (joda, vet mange bedrifter har det), og så videre.

Hvorfor er det stort sett fra arbeidsgiverhold at delingsøkonomien blir omfavnet?

Ett selskap som trekkes frem som eksempel på delingsøkonomi er Uber. De driver med taxi-virksomhet, noe de blånekter for. "Vi er et teknologi-selskap", er tonen der i gården. Fordelen for meg som bruker av Uber er åpenbar: Å slippe å bli snytt så det griner i Stockholm og Budapest, men også få rimeligere transport i Oslo.

Fordelene for den som utfører arbeidet: Ingen fast ansettelse. Ingen fast lønn. Ingen feriepenger. Ingen opplæring. Gleden av å føre regnskap, holde orden på forsikringer og sørge for å holde seg frisk seksti timer i uken. Hvis du skal leve av jobben, da.

For Uber er fordelen ganske enkel: Levere en teknologisk løsning og holde styr på inntektsstrømmer. I tillegg kommer slike ting som skatter og avgifter. I flere land er Uber ikke tillatt å drive etter sin opprinnelige forretningsmodell, deriblant Norge. Senest forrige uke ble to norske Uber-sjåfører dømt til bøter og inndragning av inntekt.

Men Uber er en god tjeneste som finnes fordi taxiselskaper og myndigheter later som om de opererer med hestedrosjer og vognmenn.

Så er det på felt etter felt, og langt flere bransjer vil oppleve å måtte omstille seg til det ugjenkjennelige. Kan hende er bedrifter og arbeidsgiverorganisasjoner forberedt til en viss grad. Men hvor er politikerne? Jo, både Siv og Erna snakker mye om disse tingene. Men konkluderer de?

Finn løsninger for fremtidens arbeidsliv som gjør at det ikke går opp i limingen.

Og hva med resten av politikerne? Hva sier partiprogrammene om de viktigste endringene i norsk økonomi fremover? Hvor er LO og resten av fagbevegelsen? Og ikke minst: Hvor er alle de som vil miste sine faste jobber og bli tvunget over i midlertidige ansettelser og frilansvirksomhet?

For å si det kort og brutalt: Drit i Trump, finn løsninger for fremtidens arbeidsliv som gjør at det ikke går opp i limingen.

Frank Johnsen begynte i it-bransjen i 1984. Han ble reddet av Compuetrworld i 1996, og har vært journalist siden da.