Innovasjon starter på grasrota

GRASROTA: Hvorvidt innovasjon skal finne sted avhenger først og fremst av medarbeiderne i disse virksomhetene, dernest av hvorvidt virksomheten selv skaper rammebetingelser for innovasjon. Foto: Istockphoto)

Innovasjon starter på grasrota

KOMMENTAR: Man kan ikke vedta innovasjon. Like lite som man kan vedta at alle landets innbyggere skal være lykkelige.

I år falt Norge ut av topp-ti lista av lykkeligste nasjoner. Nåja, mer enn én intellektuell kjempe har påstått at meningen med livet ikke bør være lykke, men at det heller kan være en bieffekt. Om man er heldig.

«Driftighet» er, ifølge Ralph Waldo Emerson, meningen med livet. Dette var på 1800-tallet. I 2018 kalles det «innovasjon».

Derfor er høsten blitt innovasjonssesong i Norge. Enkelte vil påstå at det aldri slutter å være innovasjonssesong, men det er i hvert fall på denne tiden av året at politikere og næringslivsfolk snubler over hverandre for å snakke om nyskapning, forskning og utvikling. Det toppes med Oslo Innovation Week. Hundrevis, kanskje tusenvis av gründere, som strengt tatt er innovative hele året, stimler sammen for å sole seg i glansen av toppfolkene — som stimler sammen for å sole seg i glansen av gründerne.

Parallelt lanseres det gjerne en rekke rapporter og utredninger om hvordan Norge skal forberede seg på en fremtid hvor vi ikke lenger kan hente olje til samfunnsmaskineriet fra Nordsjøen.

En av rapportene som er kommet denne høsten er Digital21, som foreslår en rekke tiltak rettet mot fire viktige teknologitrender: Kunstig intelligens, stordata, tingenes internett og autonome systemer.

Rapporten, utpeker fire strategier hvorfra angripe disse temaene: utvikling av spiss- og breddekompetanse, forenkling og høyere tempo hva gjelder virkemidler, og mer forskning på effektene av digitalisering.

Strategi er et fint ord for en plan. Digital21 er ikke en plan, det er ønsketenkning. Den underliggende tonen er at «nå må noen ta ansvar og ordne opp på vegne av oss alle (så vi slipper å gjøre det selv)».

Det er et sviktende premiss at myndighetene kan vedta at nasjonen skal være innovativ, kreativ og fremtidsrettet. Problemet er at den jevne nordmann ikke er enig. Vi er milevis bak våre naboland hva gjelder innovasjon. Det er ikke fordi myndighetene ikke vil. Det er imidlertid ikke noe de har makt til å vedta direkte. Innovasjon er noe som foregår i den enkelte virksomhet. Hvorvidt innovasjon skal finne sted avhenger først og fremst av medarbeiderne i disse virksomhetene, dernest av hvorvidt virksomheten selv skaper rammebetingelser for innovasjon.

Det gjør ikke norske virksomheter i særlig grad. Hvorfor det? Innovasjon er noe folk flest ikke er opptatt av.

Trøsten er at til tross for denne bedageligheten i den jevne nordmann så er det et forbløffende myldrende miljø for innovasjon i Norge. Oslo renner over at hubber hvor små, spennende oppstartselskap finner på de vidunderligste ting.

Det interessante er at om du ser nærmere på disse selskapene må du ofte slå over på engelsk, med mindre du behersker et av gründernes morsmål, som like gjerne kan være hindi som russisk som spansk.

Første- og annengenerasjons innvandrere er i dag blitt en viktig del av den praktiske innovasjonen som skjer i landet vårt.

Innovasjon og vekst starter på grasrota, ikke i skyene. Organisasjoner som Den norske dataforening er en slik grasrotorganisasjon. Vår misjon er å skape arenaer hvor smarte mennesker kan møtes og utveksle kunnskap og erfaring på «nøytral grunn».

Det er slike arenaer Norge trenger mer av, ikke nye forskningsklynger som skal forske på en ukjent fremtid med kompetanseressurser vi ikke har flere igjen av fordi de har forlatt landet.

Kommentar