Når vannet blir et våpen

Da Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) nylig publiserte sin tydelige oppfordring til virksomheter om å «styrke egen sikkerhet», føltes det som en nådegave. En bekreftelse. Ikke bare for oss som har viet vår karriere til å tvile, analysere og vurdere risiko, men for alle som har advart mot truslene som vokser i det skjulte, og som ikke lar seg bortforklare med godvilje.

Vi elsker allemannsretten og bildet av det åpne, tillitsbaserte Norge. Av ubetjente boder med ferskpresset eplejuice langs riksveien, og en digital infrastruktur som bygger på gjensidig tillit. Dette er verdier vi skal være, og er stolte av. Samtidig, i vår rolle som sikkerhetseksperter er vi nødt til å stille spørsmålet: «Er det trygt at dette er tilgjengelig?»

Hva om vannet rammes?

Når NSM nå peker på uønsket aktivitet rettet mot kritisk infrastruktur, inkludert vannforsyning og damanlegg, er det ikke lenger rom for å være godtroende. Dette handler ikke om hypoteser. Det handler om konkrete observasjoner av både digital og fysisk aktivitet mot samfunnskritiske funksjoner.

De snakker om vannet vårt. I et land som Norge der vannmangel sjeldent er et problem høres det kanskje ikke så alvorlig ut. Det er vannet som gir deg og meg (og Europa) strøm. Vannet som vi drikker av, renser avløpet med, bruker i maten vår. Om dette kompromitteres, er det ikke lenger en øvelse, men en situasjon der alt står og faller på hvor mye hver enkelt har lagret av vann og hermetikk i boden sin.

NSM er tydelige i sin anbefaling

Mens russiske sivile båter kriss-krosset kablene våre for få år siden og «vennene» våre i øst ble unnskyldt og bortforklart, satt vi som skeptikere og reiv oss i håret og pekte på keiseren som åpenbart manglet klær. Han var jo ikke påkledd, men naken, og han lo av de som ikke så det.

Nå er øynene åpne og NSM kan knapt nok være tydeligere i sine anbefalinger uten å skape panikk. Trusselen er reell, og norske bedrifter må ta sin del av opprustningsansvaret. Tiden for å sikre oss, styrke og øve er nå, det kan ikke lenger skyves inn i framtiden.

Å gå inn i krise uten å vite hvem som skal gjøre hva og når, er farlig. Vi kan ikke bare anta og naivt tro at staten dekker alt og alle. Ansvaret faller nå også på den private sektoren. Dette har regjeringen vært meget tydelige på og gjentok nå i starten av mai. Det finnes ingen unnskyldning som rettferdiggjør naivitet lengre. Det er nå vi må gjøre det digitale Norge tryggere, sammen.