KI lar seg ordne. En verdensorden i forfall, derimot ...  

Denne uken har KI-debatten preget det meste. Anthropic og OpenAi vil sette på bremsene, og ber om hjelp til det. Donald Trump fnyser, mens Ursula von der Leyen og Bill Gates trer støttende til. Noen ser ut til å mene at KI-gigantene ikke egentlig er så engstelig, men bare gjør seg viktige før børsnotering.  Og torsdag var det debatt på NRK, hvor premisset var at KI kan utrydde menneskeheten innen tre til fem år.

Hvordan skal man forholde seg til slikt …  

Gammel historie

Det er bra at KI skaper debatt. Dette er omveltende teknologi på alle måter, som allerede har satt mye på hodet – og som vil forandre veldig mye mer. Og som alltid ved store teknologiomveltninger er også katastrofestemning representert. Det kan være greit å minne om spådommene i forbindelse Y2K. Også den gangen skulle verden nærmest gå under. Eller mye lengre tilbake, under den industrielle revolusjon, hvor ludittene stod for dommedagsprofetiene. Eksemplene er mange.

Det er likevel en feilslutning å tro at situasjoner som overfladisk ser like ut, alltid ender med samme resultat. For utvilsomt er det mye som bør bekymre oss med KI. Hugging Face og andre sikkerhetshendelser viser at dette er teknologi vi kan miste kontrollen på. Misbruk av KI innen biokjemi og våpenutvikling er åpenbart reelle trusler. Den enorme utbyggingen av datasentre for å utvikle og drifte KI vil helt sikkert ha stor påvirkning på energimarkedene. Og sannsynlige store endringer i arbeidsmarkedet, hvor KI spiser arbeidsplasser, har også potensial til å utfordre samfunnsstabiliteten.

Klokskap i mangelvare

Alt dette er likevel ikke utfordringer det i prinsippet er umulig å håndtere. Selv en overordentlig intelligent KI er det selvsagt mulig å kontrollere, hvis utviklingen skjer med litt forsiktighet og klokskap. Men det var det, da.

Den virkelige trusselen er ikke egentlig KI. Et verdenssamfunn uten evne til felles handling, er derimot det. Donald Trump, stormaksrivalisering og Big Tech har i kombinasjon revet i stykker en verdensorden, som til tross for sine svakheter, representerte verdifulle rammeverk for internasjonalt samarbeid. Uten dem er det ikke til å unngå at en så omveltende kraft som KI blir en vesentlig utfordring.

Hvis vi likevel skal ha et håp om at verdenssamfunnet skal greie å manøvrere seg rundt de største fallgruvene – både med hensyn til KI og andre globale utfordringer – må Norge, EU og alle gode krefter fortsatt jobbe for å bygge og opprettholde kraftfulle internasjonale organisasjoner. Ikke minst hadde et FN med gjennomslagskraft vært nyttig å hatt nå. I tillegg må det være lov å håpe at mellomvalget i USA i november gir innflytelse til mer konstruktive krefter. 

Det vil gjøre dommedag litt mindre sannsynlig.