DEBATT | Jasvinder Sadana
KI-kompetansegapet er et lederansvar, ikke et IT-problem
KI tas i bruk fortere enn kunnskapen henger med. Hvilken del av virksomheten som skal eie styringsoppgaven, er spørsmålet få har svart tydelig på.
Norske bedrifter har innsett at KI-kunnskap ikke kan overlates til IT-avdelingen alene. Det de færreste svarer på, er hvem som eier ansvaret for å tette gapet.
67 prosent av NHOs medlemsbedrifter mangler kompetanse for å ta i bruk kunstig intelligens, mens syv av ti mener teknologien er avgjørende for vekst og konkurranseevne. Jeg leser avstanden mellom de to tallene som kjernen i debatten, ikke en detalj i margen
Et innlegg her i avisen stiller et betimelig spørsmål: en utvikler kan bygge en god KI-løsning, men vet vedkommende hvilke arbeidsprosesser som bør endres? Jeg deler premisset, men det som gjenstår, er hvem som får ansvar for å koble kunnskapen sammen, ikke bare om den finnes spredt i organisasjonen.
Tallenes tale
BCGs kartlegging av over ti tusen ansatte i elleve land forklarer hvorfor broen sjelden reiser seg automatisk: andelen positive til generative KI stiger fra 15 til 55 % når ledelsen viser tydelig støtte. Uten den støtten stopper bruken opp, og de ansatte snur seg mot teknologien. Jeg tror ikke NHO-tallene skyldes teknologiskepsis. 64 av hundre bedrifter tror KI vil endre arbeidsmåten, men det samme barometeret dokumenterer at seks av ti har udekket kompetansebehov generelt. Slik jeg ser det pulveriseres oppgaven mellom IT-avdeling, HR og linjeledelse.
Ledelsens ansvar
Jeg foreslår at KI-ferdighetene gjøres til et linjelederansvar, på lik linje med budsjett og sykefravær, ikke en årlig HR-rapportering. BCG viser at de som får over fem timer opplæring, oftere blir regelmessige brukere. Det krever ikke mye per medarbeider, bare at noen i ledergruppen beholder regnskap. Jeg forstår presset ledere står i, mellom styrer som vil se resultater og en teknologi i rask endring. Jeg lurer på om nølingen handler om at ledere ikke vet hva de skal måle. Jeg har ikke noe fasit svar, men spørsmålet fortjener mer oppmerksomhet, tror jeg.
Størst risiko for de minste
Samtidig medgir jeg at et sterkere lederansvar ikke løser hele bildet. Kompetansebehovsutvalget peker på at gapet i digital kompetanse er så stort at nyutdannede alene ikke kan tette det, og at lærere er særlig utsatt fordi elevene bruker KI raskere enn pedagogene rekker å forstå dem. Det er strukturelt, ikke bare en bedriftsutfordring.
Tre uavhengige kartlegginger denne høsten, fra NHO, BCG og Samfunnsøkonomisk analyse, peker samme vei: KI-bruken har vokst raskere enn ferdighetene. Andelen norske virksomheter som bruker KI har mer enn doblet seg, fra 24 til 55 % på to år.
Mindre selskaper risikerer å tape mest hvis eierskapet legges rent internt.
Jeg skal være ærlig om en svakhet ved eget forslag, en linjeleders ansvar er lettere i en stor virksomhet med egen HR-avdeling enn i en liten bedrift der lederen selv står i produksjonen. Mindre selskaper risikerer å tape mest hvis eierskapet legges rent internt. Løsningen bør derfor kombinere internt lederskap med rammeverk bra bransjeorganisasjonene, slik at de minste ikke må bygge alt fra bunnen selv. NHOs kompetanseattester er allerede et slikt verktøy.
Kompetansegapet forsvinner ikke av seg selv, og det tettes ikke av flere KI-verktøy. Det tettes når noen eier oppgaven, med et budsjett og et mål og styre etter. Jeg mener det ansvaret hører hjemme i ledergruppen, ikke lenger nede i organisasjonskartet.
Dette er skribentens egne meninger og representerer ikke hans arbeidsgiver.
