DEBATT | Anders Austlid Taskén
Verdikjeden Norge ikke har bygget
Norge ble ikke rikt av å finne olje. Vi ble rike fordi vi bygde alt rundt: forskningsmiljøer, leverandørindustri, regulering, utdanning. Vi insisterte på å kontrollere hele verdikjeden, fra reservoar til raffineri. Det er denne innsikten vi nå er i ferd med å glemme.
Kunstig intelligens blir like viktig for offentlig sektor som oljen ble for økonomien. Men i stedet for å bygge et norsk økosystem gjør vi det motsatte: vi kjøper ferdige løsninger fra amerikanske teknologiselskaper og kaller det innovasjon.
Hva vi faktisk trenger
Åse Wetås i Språkrådet peker i Computerworld på noe vesentlig: det holder ikke å trene en språkmodell og legge den ut på nett. Vi trenger norske språkdata, regnekraft og språkteknologer som kan utvikle og implementere modellene i systemer folk faktisk bruker. Hele verdikjeden må på plass, fra data til ferdig tjeneste.
Vi trenger åpne, forklarbare modeller, bygd på kjente og kvalitetssikrede data, slik at vi kan vite hvorfor en modell oppfører seg som den gjør. Språk bærer verdier, kultur og makt. Hvis vi skal bruke språkmodeller i offentlige tjenester, må noen sørge for at modellene gjenspeiler verdiene, holdningene og språkene i det norske samfunnet. Det krever forskere som forstår modellene på et dypt nivå, ikke bare ingeniører som kan koble dem til.
Og vi trenger fagmiljøer som kan utdanne folkene som skal virke i hele dette økosystemet. Ikke bare i dag, men i tiårene som kommer. Det er langsiktig infrastruktur, på samme måte som petroleumsforskningen på NTNU var det.
Norske løsninger kan ikke erstatte de amerikanske
La meg være tydelig: norske løsninger kan ikke og skal ikke erstatte amerikanske teknologiselskaper for alle formål. Microsoft, Google og Amazon leverer infrastruktur og tjenester som Norge er avhengig av, og det er hverken realistisk eller ønskelig å bygge norske alternativer til alt.
Men for de mest sensitive dataene og de mest kritiske tjenestene, som helse, forsvar, justis, velferd og forvaltning, trenger vi løsninger vi selv kontrollerer. Skal vi kunne kontrollere, eie og styre språkmodellene som brukes der, må de være åpne, gjennomsiktige og frie til å bruke. Vi må kunne se inn i dem, forstå dem og drifte dem på egen infrastruktur.
Lukkede modeller som ChatGPT gir oss ikke dette. Ikke fordi de er dårlige, men fordi vi ikke har innsyn i treningsdataene, vi kan ikke tilpasse modellene til norske faglige standarder, og vi kan ikke drifte dem utenfor en amerikansk skytjeneste. For mange oppgaver spiller ikke dette noen rolle. For kritiske offentlige tjenester gjør det det.
Invester i dem som bygger
Regjeringen bevilget nylig det den kaller en «KI-milliard» til seks nye forskningssentre. Det høres mye ut. Men én milliard fordelt på seks sentre over fem år er et forskningsprogram, ikke en industriell satsing. Til sammenligning investerer enkelte europeiske land ti og hundretalls milliarder i tilsvarende infrastruktur. Skal vi bygge verdikjeden Norge trenger, må ambisjonsnivået opp.
Det finnes allerede norske forskere og fagmiljøer som gjør dette arbeidet. Det finnes selskaper som implementerer åpne modeller i praksis. Det finnes fagfolk som validerer dem i møte med virkeligheten. De trenger ikke bare anerkjennelse, de trenger finansiering, rammebetingelser og politisk vilje til å satse i en helt annen skala.
Vi kan fortsette å kjøpe ferdig fra USA, eller vi kan investere i et norsk økosystem som gir oss kontroll over teknologien som vil forme offentlige tjenester i tiårene som kommer.
Da vi fant olje, valgte vi å bygge en industri, ikke bare eksportere råvaren. Kunstig intelligens stiller oss overfor det samme valget. Vi kan fortsette å kjøpe ferdig fra USA, eller vi kan investere i et norsk økosystem som gir oss kontroll over teknologien som vil forme offentlige tjenester i tiårene som kommer.
Strategi uten infrastruktur er intensjon uten gjennomføring. Det er på tide å gjennomføre.
