Blir 2024 året for et digitalt krafttak?

NHOs årskonferanse lanserte visjonen om å gjøre Norge til et digitalt foregangsland. Bruk av kunstig intelligens skal være sentral i den satsingen.

Det var et «kinder-egg» som ble presentert: En samfunnsøkonomisk analyse viser at bruk av KI, kan øke den gjennomsnittlige årlige produktivitetsvekst fra 0,6 prosent til ca. 1,3 prosent frem til 2040; KI kan bidra til både å nå klimamålene og behovene for arbeidskraft til den grønne omstillingen og til helse- og omsorgstjenester.

«Men da må vi begynne nå», sa NHO-sjef Ole Erik Almlid.

Et viktig initiativ – men hvor langt er det fra festtalene og analysene til konkret handling?

Tenk på et tall?

Det er en krevende oppgave å måle verdien av bruk av teknologi generelt og KI spesielt. KI er et begrep som omfatter ulike typer verktøy fra språkmodeller til dyp læring. I utgangspunktet er KI en basisteknologi som ikke har noen verdi i seg selv, i motsetning til systemteknologi som f.eks. 5G. KI får først verdi når den settes inn i og utnyttes i en sammenheng. Den sammenhengen kan variere fra sektor til sektor og fra bedrift til bedrift. De er også avhengig av eksterne faktorer som bedriftens forståelse for sin konkurransesituasjon, hvilken kunnskap bedriften har om sine strategiske fortrinn osv.

Verdien av KI er derfor avhengig av hva som tas i bruk, hvor den tas i bruk og når den tas i bruk.

Det betyr ikke at analysen i seg selv er faglig svak, men at den har sine begrensninger. Viktigst av alt: Slike analyser er ikke et tilstrekkelig verktøy for å motivere til handling. Det krever større strategiske grep - både fra myndigheter og bedrifter – for å komme i gang. Styreproff Bente Sollid Storehaug har en god refleksjon om dette.

KI er utvilsomt den enkeltteknologien som har det største potensialet til å løse de store samfunnsutfordringene vi har. Men da må en forstå hva hindringene består i og ha tilstrekkelig innsikt til å fjerne dem.

Jeg skal nevne fire slike utfordringer:

Manglende risikovilje?

På NHOs årskonferanse ble spesielt manglende risikotaking fremhevet som det største hindret, og at dette var et større problem i offentlig enn i privat sektor. Det er riktig, men det innebærer ikke at offentlig ansatte per se er mindre risikovillige. Dette er en systemisk utfordring som har sitt utspring i forvaltningens styrings- og målesystemer som skaper en kultur for ikke å gjøre feil. Det er ikke bare et problem for offentlig sektor alene. I stadig større grad skjer digitalisering gjennom et privat – offentlig samarbeid hvor kulturforskjeller synliggjøres.

Et annet element er synet på digitaliseringens formål. Mange henger igjen i et tankemønster om at digitalisering skjer der de store datakildene finnes (som hos det offentlige), og at formålet er å bruke disse dataene til innhenting, prosessering og levering av digitale tjenester i eget system. Men skal en lykkes med KI og deling av data, må perspektivet endres: Formålet med digitalisering i offentlig sektor må i økende grad bidra til at næringslivets digitalisering og bruk av KI skal bli bedre.

Næringsminister Jan Christian Vestre – som selv er næringslivsleder når han ikke er statsråd – sa at det er stor forskjell på måten en jobber på i offentlig og privat sektor. Mens det offentlige har lange byråkratiske prosesser og må forholde seg til utredningsinstruksen osv., kan en i næringslivet bare beslutte så å si fra den ene dagen til den andre, sa han. Fullt så enkelt er det nok ikke. Også i næringslivet må en tenke seg om: Skal KI brukes som verktøy for effektivisering av interne prosesser og/eller som innovasjon av nye tjenester? Skal en inngå verdikjedesamarbeid med andre aktører, i så fall med hvem og under hvilke forutsetninger? Skal KI brukes til å heve inngangsbarrierene for utenlandsk konkurranse? Osv.

Høy risikotagning må ikke komme på bekostning av reflektert tenkning om hva en vil med bruk av KI.

Datatilsynet – bremsekloss eller strategisk fortrinn?

I den samfunnsøkonomiske analysen vises det til at mange bedrifter er usikre på hvordan en skal forholde seg til reguleringen av KI. NHO, Abelia og Digital Norway er skeptiske til bruk av Datatilsynet som tilsynsorgan av KI-reguleringen. Det vil, sier de, hindre og ikke fremme innovativ bruk av KI. Det blir pekt på at ulike tilsyn (Datatilsynet og Finanstilsynet) kan gi motstridende råd. Det er derfor behov for en gjennomgang av deres respektive roller og hvordan de vektlegger rådgivning i forhold til formelle juridiske krav. Helst bør Datatilsynet erstattes med et «algoritmetilsyn» når det gjelder KI-reguleringen.

Dette er etter min mening basert på en misforståelse både om hvilken rolle Datatilsynet har, og hva som er innholdet i EU-lovgivningen. Datatilsynet er i all hovedsak et tilsyn som skal hindre eller stoppe ulovlig bruk av data. Samtidig er mesteparten av deres virksomhet knyttet opp til veiledning for å unngå nettopp det. Et «algoritmetilsyn» vil måtte ha nøyaktig samme rolle når det gjelder KI.

Nåværende EU-lovgivning på KI-området er knyttet til produktsikkerhet; senere lovgivning kommer på områder som ansvar/erstatning og etikk/menneskerettigheter – begge deler sentrale juridiske forhold hvor Datatilsynet har unik kompetanse.

En bør heller se Datatilsynet og deres regulatoriske «sandkasse» for KI som et viktig strategisk fortrinn. Det er balansen mellom innovasjon og forvaltning av personvern som er et komparativt fortrinn for Norge. Tillitsbasert samarbeid mellom aktørene er i dag vår viktigste ressurs. Den må vi ta vare på og videreutvikle.

Kompetanseheving er mer enn opplæring

NHO peker på behovet for kompetanseheving innen KI som den mest sentrale utfordringen. Men «kompetanseheving» er noe langt mer enn opplæringstiltak.

Det er ikke bare forvaltningen som er sektororganisert. Det er tvert om vanlig at de fleste næringer opererer og samhandler mest innenfor egen sektor. Samtidig finnes det et uutnyttet potensial i læring og samhandling mellom sektorer og bransjer.

Utviklingen av samhandlende teknologier, som KI, må gi grunnlag for samarbeid på tvers av bransjer og sektorer. Det må etableres strukturer som bryter silotenkningen og gjør det enklere for bedrifter og bransjer å lære av beste praksis i andre bransjer. Hvis vi ikke klarer å etablere mekanismer og strukturer som stimulerer til dette, vil hver bransje «finne opp hjulet» for seg. Det er ineffektivt, medfører høy og unødig ressursbruk og bidrar til at de beste løsningene ikke kommer andre aktører til nytte – noe som er spesielt uheldig i et lite land som Norge.

Men da må en ha en mer strategisk og handlingsorientert tilnærming, hvor en ser på norske komparative fortrinn og viktige næringer for verdiskaping og løsning i sammenheng. Det bør derfor etableres arenaer for samarbeid mellom aktører fra ulike næringer. Erfaringer viser at dette er effektiv kompetanseheving og helt sentralt for å spre kunnskap om, og bruk av, nye løsninger, se f.eks Digital Norways 5 gode råd for å komme i gang med KI og Digital 21.

Fra festtale til handling

I tiden fremover må flere temaer drøftes:

• Hvordan sette fart på deling av offentlige data, jfr. Riksrevisjonens nylig fremlagte rapport?
• Hvordan finne frem til «best practice»?
• Hvilke områder innen forvaltningen egner seg best for KI?
• Hvordan vil KI påvirke samarbeidet mellom privat og offentlig digitalisering?

Politikk dreier seg i sin essens å skape, forvalte og dele verdier. Her har de politiske partiene ulike løsninger avhengig av ideologi og verdigrunnlag, når det gjelder energipolitikk, skattepolitikk, osv.

En digitaliseringspolitikk – herunder et digitalt krafttak ved bruk av KI – er ikke annerledes. Det grunnleggende politiske spørsmålet er: «Hvordan kan KI brukes til å skape ny økonomisk vekst samtidig som den ivaretar de grunnleggende verdiene vi som nasjon er bygget på?»

«Et digitalt krafttak» er et viktig og nødvendig initiativ. Det må lykkes.