ETTERLYSER: Artikkelforfatteren etterlyser en sterkere ledelse av arbeidet med digitalisering i norsk helsesektor. Helseminister Ingvild Kjerkhol må bli mer tydelig. (Foto: Sverre Stenseng)
ETTERLYSER: Artikkelforfatteren etterlyser en sterkere ledelse av arbeidet med digitalisering i norsk helsesektor. Helseminister Ingvild Kjerkhol må bli mer tydelig. (Foto: Sverre Stenseng)

En e-helsestrategi uten styring og retning

Regjeringens e-helsepolitikk er full av selvmotsigelser. Mangelen på politisk ledelse blir stadig tydeligere.

Publisert Sist oppdatert

I 2008 ble idéen om en nasjonal kjernejournal lansert som en del av den nasjonale e-helsestrategien Samspill 2.0. Tidligere var det en kjernejournal på hvert legekontor, nå skulle det bli en nasjonal løsning. Relevant pasientinformasjon skulle bli tilgjengelig for helsepersonell over hele landet. Det ville gi en bedre helsetjeneste, særlig innen akuttmedisinsk behandling.

I dag er Kjernejournalen nesten ikke i bruk. Det skyldes i hovedsak to grunner: Skepsisen til sentralisering av sensitiv pasientinformasjon i en sentral journal, og manglende politisk oppfølging.

Er det det samme nå i ferd med å skje med Helseplattformen (HP)?

Status for Helseplattformen

Viseadministrerende direktør i HP, Christer Mjåset, var bekymret for dette i en av de mange debatter under Arendalsuka. Helseminister Ingvild Kjerkol har jo sagt at «det er slutt på de store IKT-prosjektene i helsektoren». Men HP er jo akkurat det.

Den videre utvikling av HP krever avklaringer i forhold til kommunene, til Helsenett osv., sa Mjåset. En representant fra Helsedepartementet forsøkte å avklare: Aktørene (de regionale helseforetakene og kommunene) må ta ansvar for utvikling av digitale helsetjenester; staten tar ansvar for samordningen.

Dette er en formulering som sier lite. Det endelige svaret kommer visstnok i desember når regjeringen legger frem sin Nasjonale helse- og samhandlingsplan.

Arild Haraldsen

Cand. polit. (statsvitenskap). Mangeårig konsulent innen strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere administrerende direktør Norstella, nå selvstendig næringsdrivende (Stratit).

.

I mellomtiden – hva er situasjonen for HP?

Konsulentfirmaet Boston Consulting (BC) har nylig lagt frem en Evalueringsrapport. Den konkluderer med at prosjektet har hatt utydelig ledelse, stor grad av ansvarspulverisering, manglende brukervennlighet og vedvarende tillitsutfordringer. Det er særlig ved St. Olavs hospital problemene har vært store. Statens helsetilsyn pekte i sin rapport i april på problemer med låst journal ved samtidig bruk, manglende kontroll på ventelister, og utfordringer med henvisninger i systemet for legemiddeladministrasjon.

KOMMENTATOR: Arild Haraldsen er kommentator i Computerworld (Foto: Privat / Kirsti Østvang)
KOMMENTATOR: Arild Haraldsen er kommentator i Computerworld (Foto: Privat / Kirsti Østvang)

Helse Midt Norge (HMN) må «ta en tydeligere rolle som største eier i prosjektet», sier rapporten, og foreslår en tydeligere styringsmodell, større fokus på gevinster og endret kommunikasjonsstrategi. HMN svarer nå på denne utfordringen ved å etablere et  «transformasjonskontor»!

Helse- og velferdsdirektør i Trondheim kommune, Wenche Dehli, ba om at kommunene og sykehusene burde slutte opp om HP, fordi en her hadde en unik mulighet til å skape et globalt e-helsemarked (!). På grunnlag av et amerikansk system?

Men uansett kan ikke HP spille en slik rolle. Som både eier og leverandør av en løsning, kan de ikke sitte på begge sider av bordet. Det diskvalifiserer dem fra å spille en rolle i anskaffelse av journalløsninger utover Midt-Norge.

Felles kommunalt journalløft (FKJ)

Da Akson-prosjektet ble skrinlagt i 2020, ønsket KS sammen med kommunene å utvikle en alternativ og mer moderne tilnærming til utvikling og innføring av pasientjournaler. Det ble opprinnelig kalt Felles Kommunal Journal, nå endret til Felles kommunalt journalløft (FKJ).

I styringsdokumentet for FKJ  argumenterer de mot den type suiteløsninger som HP representerer:

Som både eier og leverandør av en løsning, kan de ikke sitte på begge sider av bordet.

  • Anskaffelse av en suiteløsning forutsetter en prosess som kan ta opp mot 3-4 år.
  • Det krever en innføringsperiode som tar minst 3-5 år.
  • Det vil binde kommunene til én leverandør og én løsning i minst 20 år.
  • Politisk ledelse legger til grunn at digitale løsninger i helsesektoren skal være basert på smidig tilnærming og stegvis utvikling og innføring. Suiteløsninger er i sitt vesen ikke mulig å innføre på denne måten.
  • Suiteløsninger gir redusert handlingsrom for knoppskyting og innovasjon.
  • Det vil fjerne grunnlaget for andre journalleverandører i hele leveranseperioden.
  • I en suiteløsning er man i sterk grad bundet til hvordan leverandøren har valgt å legge opp arbeidsprosessene. Pga. kontraktenes lengde er dette en binding som fort varer i mer enn 20 år.

I styringsdokumentet foreslår de derfor en helt annen tilnærming basert på en åpen plattform, en markedsplass i samarbeid med leverandørene, smidig utvikling og samspill med nasjonale løsninger.

Men Kjerkol er ikke begeistret for KS sitt initiativ. Vi skal basere helseløsningene på tilbud fra markedet, sier hun. Men det er ingen motsetning mellom det og en moderne økosystem-tilnærming. Det presiseres da også i Styringsdokumentet: «Det offentlige verken skal eller kan utvikle eller levere brukerløsninger, det er det markedet som skal gjøre. …Det er i markedet det er investeringsvilje, ekspertise, skaperkraft og risikovilje – alt som må til for å skape og utvikle morgendagens løsninger».

I statsbudsjettet for i år slås det imidlertid fast at «staten vil ikke støtte opp om det videre arbeidet med felles kommunal journal i sin nåværende form. Regjeringen foreslår at statens rolle dreies fra programfinansiering til virkemidler som stimulerer til at kommunene kan foreta investeringer».

Det betyr i klartekst at KS sitt prosjekt ikke legges til grunn, og at den foreslåtte Helseteknologiordning som kommer i 2024 blir innrettet mot den enkelte kommune, og ikke som en fordelingspost fra KS.

Stjørdal kommune

Tre kommuner i Værnesregionen, med Stjørdal kommune i spissen, har hele tiden vært skeptiske til å slutte seg til HP.

I fire år har de drøftet med flere kommuner om det finnes alternativer til HP som ivaretar kommunenes behov, og som samtidig understøtter videre utvikling for samhandling. Disse behovene skal ikke bare dekke samhandling mellom primærhelsetjenesten og sykehusene. Den må også dekke samhandling med andre kommunale tjenester som barnevern, barnehage/skole og sosialtjenester. Det er også behov for utveksling av informasjon mellom kommuner og på tvers av forvaltningsnivåene.

Men Kjerkol er ikke begeistret for KS sitt initiativ.

De mener markedet nå er modent til å levere på disse kriteriene og den økosystemtankegang som FKJ representerer. Men dette kan ikke realiseres gjennom støtte til enkeltprosjekter. Det må skje ved en samordning mellom kommunene slik KS legger opp til.

Men her står Stjørdal kommune og andre kommuner i Midt-Norge i skvis.

Ved å velge å gå til anskaffelse utenom HP, vil de få store utfordringer da Epic sitter på relevant pasientinformasjon som grunnlag for nye løsninger. Epic/HP vil kunne fritt utvikle nye tjenester som en tredjeparts leverandør må forholde seg til.

Men enda viktigere er at Styringsdokumentet fra FKJ eksplisitt sier at de er utelukket fra å motta støtte fra Helseteknologiordningen. Ordningen er avgrenset til de 291 kommunene som er utenfor Midt-Norge. Det er derfor forventet fra statens side at alle kommuner i Midt Norge skal slutte seg til HP. Flere politikere i Stjørdal kommune reagerer på dette, og har nå levert et forslag om at Stjørdal kommune må innlemmes i den nasjonale satsingen FKJ. Dette skal behandles i kommunestyret denne uken.

Hvilken strategi?

Helseministeren vil ikke støtte HP med begrunnelse at de store IKT-prosjektenes tid er forbi. Men hun vil heller ikke gripe inn overfor HP selv om kostnadsoverskridelsene er enorme, og kritikken mot ledelse og organisering er knusende.

Hun støtter heller ikke kommunenes felles prosjekt FKJ. Løsningene skal hentes ut fra markedet, er hennes strå-argument. Men det er nettopp det kommunenes konsept går ut på.

Utfordringene går derfor i alle retninger.

Hun vil ha en Helseteknologiordning som den enkelte kommune kan søke penger fra for investering og utvikling av helseløsninger. Men de kommunene i Midt-Norge som ikke ønsker å slutte seg til HP, skal ikke omfattes av ordningen.

Utfordringene går derfor i alle retninger. Ingen av initiativene - verken HP, Felles kommunalt journalløft eller de kommunene som ikke ønsker å slutte seg til HP - får støtte fra statsråden.

Hva er da strategien? Den er formulert slik: Helseforetakene og kommunene skal ta ansvar for utviklingen av digitale helsetjenester, mens staten skal stå for samordningen. Hva det betyr, vet knapt noen.

Helsesektoren mangler politisk ledelse.