Når kommer det digitale taktskiftet, Jonas?

Norge fremstår som et digitalt foregangsland for mange. Og selv om vi har fått til mye så ligger vi bak sammenlignet med de beste. Etter å ha besøkt Estland flere ganger, har jeg fått innblikk i hva det virkelig vil si å bygge gjennomgående digitale innbyggertjenester. Landet digitaliserte for eksempel sine valg allerede i 2005, og var da allerede godt i gang med å bygge en helhetlig digital infrastruktur som gir innbyggerne sømløs tilgang til offentlige tjenester.

Bakgrunnen var økonomisk. Som en ung nasjon hadde Estland ikke økonomi til å levere tjenester på tradisjonelt vis, og måtte kompensere dette med å tenke nytt. Kan vi la oss inspirere av dette?

For å ta et konkret eksempel. Er det bare jeg som synes det er pussig at vår mest brukte identifikator, BankID, er et produkt eid av bankene? Som først kan utstedes til personer fra fylte 12 år. Burde ikke eID være noe man får automatisk tildelt ved fødsel, på lik linje med personnummer? Ikke at BankID er en dårlig løsning, men den er langt fra optimal. Rekk opp hånden alle tenåringsforeldre som har kjent på frustrasjonen over gradvis å la avkommet ta styring over sitt eget digitale liv, og hvor kronglete dette er. Fordi løsningen i utgangspunktet ikke er designet helhetlig for et helt livsløp?

Fragmentering og manglende samordning

Så, hvordan skal vi få opp farta? Kommunesektoren sliter med små budsjetter og store ambisjoner. Vi ser kommuner som forsøker å løse de samme problemene parallelt, men uten koordinering på tvers. Resultatet er oppstykkede løsninger og ineffektiv ressursbruk. Oppstykket og delt, ikke samordnet og helt.

Estlands X-Road, etablert i 2001, er en plattform som kobler sammen alle offentlige tjenester. I Norge har KS fått rollen som regjeringens samordningspartner i kommunesektoren, og deres KS Digitale Fellestjenester er et viktig initiativ. Det er et skritt i riktig retning, men langt fra nok. For å få fart på satsingen må regjeringen bidra. KS Digital er ikke store nok til å gjøre kommuneløftet alene, og dermed går det for sakte. Tjenestene oppleves samtidig som kostbare av kommunene.

Innovasjon og kompetanse må prioriteres

OECD anbefaler at Norge styrker sin digitale kompetanse og teknologiutvikling for å øke konkurransekraften. Vi trenger mer risikokapital, bedre virkemidler og sterkere satsing på digitale oppstartsbedrifter.

Innovasjon Norge har et viktig mandat om å bidra med risikokapital og støtte både oppstartsbedrifter og skalering av eksisterende, men havner ofte i debatten om offentlig sløsing. Kanskje fordi vi tror vi allerede er gode nok? Det er vi ikke. Vi må satse og investere, finne de nyskapende løsningene som gjør tjenester enklere å bruke og mindre kostbare.

Men hvor finner vi folkene til å løse utfordringen vi har? Digitaliseringsstrategien har satt mål om at i 2030 skal problemer med å rekruttere IKT-spesialister til statlige virksomheter være redusert med 15 prosent. Om vi fortsetter å se til landet over Østersjøen ser vi at Estland brukte private aktører til å bygge anslagsvis 90 prosent av sine tekniske løsninger. Offentlige anbud sikret bredde og kapasitet, og leverandørene fikk beholde IP-rettighetene – en modell som kan gi bedre priser og redusere belastningen på offentlige budsjetter.

Tid for handling – ikke bare strategi

Vi må tenke stort, vi må tenke nytt, og vi må tenke samarbeid. Vi har kompetansen, strukturen, og økonomien til å investere i digitalisering. Jeg er dog ikke sikker på om vi helt har visjonen og den politiske viljen til å prioritere området i den grad det kreves.

Men hva sier du, Jonas, er det nå vi får se det digitale taktskiftet? Også for dem som er under 12 år.