Tusen og en KI

Den siste tiden har det vært stor ståhei rundt kunstig kunst og kunstig tekst. Man trenger ikke lenger øve eller betale dyre dommer for å produsere "kunst". I denne prosessen mot et høyteknologisk og digitalisert samfunn, mister vi dyrebar kompetanse fordi vi ikke klarer verdsette den riktig.

Jeg skal innrømme at det er både kult og fascinerende: å skrive inn nøkkelord og få bilder tilbake. Kanskje til og med bilder som ligner på det du forestilte deg da du skrev ned ordene dine. Samtidig har det naturlig nok vært furore blant kunstnere, særlig når flere har oppdaget sin egen kunst blant treningsdataene til disse tjenestene – uten at kunstneren har samtykket til det. Et risikabelt og iblant lavt betalt yrke der arbeidstakerne blir latt i stikken av vår søken etter billig moro.

Den nyeste trenden er ChatGPT. Der kan man tilsynelatende be om hva som helst og ende opp med en ferdigskrevet tekst, brukandes til alt mulig. Noen er redde for juks i skolesystemet, men selv om roboten skriver overbevisende tekster, er mange av dem fulle av faktafeil. For andre er det et nyttig verktøy. Men vi tenker ikke langt nok.

For hver gang en automatisert tjeneste dukker opp, velger vi billig moro over kompetanse og kreativitet. Vi sender tydelige signaler til alle våre kreative medmennesker om hvor mye vi verdsetter deres bidrag til samfunnet. Teknologi uten menneskelig involvering kan være et verktøy for effektivisering og frigi tid til mer hyggelige gjøremål. I denne sammenhengen blir det et ledd i en devaluering av kunst og humaniora som dessverre ikke er ny.

For mange gjør det livet bedre: film, bøker, musikk, teater, fotografi, maleri … Det er vel kun kreativiteten som setter grenser? Nei, grensene blir også satt av verdien vi er villig til å gi slik kompetanse. For det er ikke sånn at kunst er et kompetanseløst yrke, eller at kunst "bare skjer" hos "naturlig dyktige" folk. Det er et håndverk som blir spisset og bearbeidet over tid, kanskje tiår. Ser man til forfatternes verden, skriver de mest profilerte og rutinerte forfatterne hver eneste dag.

Og hva er belønningen? Mange forfattere må skrive før barna våkner, etter jobb, i helger, fordi det ikke er penger i kunsten. Jeg gikk selv på musikklinja, der mine flinke lærere var musikere på deltid. Det er en helsikes kabal, og vel ingen hemmelighet at det er vanskelig, stressende og økonomisk krevende å leve av kunsten.

I kontrast fra dette offeret mange gjør for kunst, koster månedlig strømming av musikk eller film en hundrelapp hver (tilsvarende en tur på kino, og kanskje en femtedel av en svært billig konsert). For å ikke snakke om billige nettaviser, selv om tiden brukt på en sak ikke bare er skrivingen, men intervjuene, menneskene, og den samlede kompetansen til en god journalist.

Vi må tenke oss nøye om før vi erstatter gjennomtenkt og bearbeidet arbeid, med noe KI har spyttet ut på fem minutter. Uten humaniora i sine ulike former, går ikke verden rundt. Vi trenger kritisk tenkning, analyse og debatt like mye som vi trenger realfag. Hvordan ellers skal vi opplyste mennesker i den utviklede verden forholde oss til etikk og moral? Uten etikere, humanister og tolkere, kan vi heller ikke bestemme om vi skal sende våpen til land i krig eller om aktiv dødshjelp er ok. Ei heller bestemme hvor mye vi bryr oss om hjemløse, eller offer for utnyttelse og vold.

Det er fort gjort å ha det så gøy at man ikke ser konsekvensene av sine egne handlinger. Men for hver automatisert prosess, setter vi en stadig lavere prislapp på menneskelig eksistens. Og uansett hvor god ChatGPT blir til å argumentere, vil det aldri gjøre opp for den bjørnetjenesten vi gjør oss selv om vi fortsetter i samme sporet.