SKATTEPENGENE: Ekstremt dårlig bruk av skattepenger, og kontraproduktivt i markedet hvis det offentlige blir lønnsleder på it. (Foto: Istock)
SKATTEPENGENE: Ekstremt dårlig bruk av skattepenger, og kontraproduktivt i markedet hvis det offentlige blir lønnsleder på it. (Foto: Istock)

Farlig praksis med offentlig overbud på lønn

LEDER: Konsulentselskaper nøler med å sende de beste hodene til offentlige prosjekter.

Publisert

Når krybben er tom, bites hestene, heter det i ordtaket. I it-bransjen er det knapphet på hoder. De aller mest verdifulle hodene har masterutdannelse pluss et antall år på baken i prosjekt. Knappheten er stor nok til at konsulentbransjen for lengst har startet å rekruttere fra hverandre. Det er uheldig, og fører til press på lønn. Men når den største kunden i markedet – det offentlige – kaster seg inn i kampen med overbud på lønn, går utviklingen fra å være uheldig til å bli svært problematisk.

Det hviskes i krokene om at flere konsulenthus kvier seg for å sende de beste konsulentene på oppdrag i offentlig sektor. De frykter rett og slett å miste dem til kunden. I ekstreme tilfeller har vi hørt om konsulenthus som ikke vil sende konsulenter til offentlig sektor i det hele tatt.

Det har minst to svært negative konsekvenser: Hvis de største prosjektene henter ressurser fra toppen av bunken blir det vanskeligere for de nyutdannede vi sårt trenger.

En kandidat rett fra skolebenken har ikke minimum to-tre år med erfaring. For et konsulenthus som skal dekke opp kapasitetsmangel hos kunder i markedet, er de vanskelige eller umulige å leie ut. Man må ha interne prosjekter, eller i beste fall ha oppdrag fra en kunde som eksplisitt etterspør nyutdannede som en del av et større team.

Å ansette rett fra skolebenken betyr i de aller fleste tilfellene at man må investere i den ansatte de første par årene. Det betyr et høyere bidrag fra konsulentene som er ute, noe som er med på å drive timeprisen opp. De største konsulenthusene ansetter nyutdannede, mens mindre konsulentselskap rett og slett ikke har mulighet. De har ikke råd til å interne utviklingsprosjekter de kan sette nyansatte på.

De virkelig store prosjektene i norsk it-bransje befinner seg i offentlig sektor. Digitalisering er en sentral del av verktøykassa vi trenger for alt fra eldrebølge til klimautfordringer. Det må utvikles masse ny funksjonalitet. I tillegg må det kjøres migrasjonsprosjekter og etablering av ny arkitektur for å utnytte mulighetene som ligger i kombinasjonen av sky, stordata og kunstig intelligens.

I tråd med regjeringens ønske om å kutte konsulentbruk, er det offentlige på jakt etter nye hoder. I prinsippet burde de offentlige prosjektene være perfekte steder for nyutdannede å starte karrieren sin. Nyutdannede kunne levere nytte inn i prosjekter til en lavere pris enn eksperter, mens de fikk erfaring underveis.

Det andre problemet handler om prisen på risiko: Livet som innleid er annerledes enn livet som fast ansatt. Selv om deltakelsen i et prosjekt kanskje oppleves mer eller mindre likeverdig. Man blir målt på resultater hele tiden. Gjøres ikke jobben godt nok, er man ute.

Uansett skal man videre til neste oppdrag når prosjektet er ferdig. Hvis det er et prosjekt å gå til, vel å merke. For i trangere tider kuttes innleide konsulenter lenge før ansatte sies opp. Dette er en risiko som bæres av konsulenthusene, og som kanskje ikke synes så godt når det bare er medvind. Men i motgangstider merkes det svært godt. Risiko bør og skal ha en pris.

Alt i alt er det ekstremt problematisk hvis den største oppdragsgiveren i markedet posisjonerer seg som lønnsleder og støvsuger konsulentmarkedet for eksperter. Resultatet blir at egne lønnskostnadene går opp, prisene i markedet øker, og nyutdannede har færre muligheter på jobbmarkedet. Tre ting vi virkelig ikke trenger akkurat nå.