På tide å tenke nytt om politi-it

«Elektroniske løsninger for innhenting og deling av informasjon er en utfordring for myndighetene,» skriver 22. juli-kommisjonen i sin rapport.

La oss kalle en spade for en spade. «Utfordring» blir feil begrep. Det myndighetene har, er et problem. Et kjempeproblem. Et problem basert på mangelfull it-kompetanse i sentrale stillinger. Vi snakker ikke om programmeringskompetanse, heller ei kompetanse om hypervisor og kryptologi.

Vi snakker mangelfull kompetanse om mulighetene it byr på.

Og der det ikke mangler kompetanse om muligheter, mangler det penger.

Fordi de som bevilger penger, mangler kompetanse om mulighetene it byr på.

Brukt riktig vil investeringer i it-systemer koste, ja, men i lengre perspektiv vil disse pengene tjenes inn igjen på frigjøring av ressurser og effektivisering. Det er noe av poenget. Men da må man vite hva som finnes av muligheter. Og de som vet hva som finnes av muligheter, må gis mer tillit.

Granskningskommisjonen har for eksempel kommet frem til at politifolk bruker mye tid på manuell utfylling av samme informasjon i ulike registre.

Noen av oss har fra tid til annen overhørt kommunikasjonen som pågår på politiradioen, og klasket oss i panna i kaoset som oppstår når bilnumre og personnumre skal sjekkes over radio. Stressede sentraloperatører hos såkalte "01" må pent be politibetjentene vente i kø for å sjekke opplysninger mot registre, for så å lese opplysningene tilbake over radio.

I mangel av en (for all del passordbeskyttet og Fort Knox-sikker) terminal i tjenestebilen, der de kan sjekke slikt selv, blir 01 redusert til en faktasjekker og opplysningstjeneste - når det er koordinering som er primæroppgaven. Eller - tenk om politibetjentene kunne hatt en PDA/smarttelefon-aktig enhet, der radiodelen var integrert. Da hadde det kanskje vært frigjort nok ressurser til å følge opp tipset som kom om Breiviks bilnummer, som så kunne vært sendt skriftlig både til bilterminalene og til fotpatruljer.

Konflikten mellom it-kompetanse hos fagfolk og mangelfull it-kompetanse hos byråkrater, er et spørsmål om sikkerhet. Et eksempel som påpekes i rapporten, er hvordan tsunamien i 2004 og Øvelse Oslo i 2006 synliggjorde viktigheten av et varslingssystem. Politiets data- og materielltjeneste (PDMT) kom på banen med et løsningsforslag, som ble levert til Politidirektoratet (POD) 2006.

Forslaget ble ikke fulgt opp, og temaet kom ikke på banen igjen før 2008, da POD ba PDMT om et oppdatert forslag. PDMT, fagkompetansen, mente i 2009 et slikt system burde være integrert i politiets operative system, kalt PO. Og hva valgte POD? Ikke PDMTs løsning. POD ville heller bruke epost knyttet til lokale pc-er.

PDMT frarådet dette i et brev til POD. Men uten beslutningsmyndighet måtte de innfinne seg med å følge ordre. Det er slik kommandokjeden fungerer. Noe av årsaken forklares med at investeringen var lav. PDMT satte opp systemet, og POD ba politidistriktene om å sørge for at systemet ble tatt i bruk per juli 2010.

Da det smalt, manglet Politiet et godt fungerende massevarslingssystem. Varslinger ble foretatt telefonisk eller per sms i enkelte avdelinger.

Det leder oss inn på et annet problem: Generell mangelfull totaloversikt. Her er det mange ting å sette fingeren på. Det første er altså det nevnte, at det manglet et fungerende massevarslingssystem. Hadde det eksistert en form for overordnet hovednødsentral, hadde et slikt system vært en naturlig tanke.

Det samme gjelder problemene knyttet til GPS-sporing: Politiet har GPS-lokalisering av sine utrykningskjøretøy, som gjør at operasjonsleder kan se kjøretøyets bevegelser i sanntid. Men Oslo politidistrikt kan kun se sitt eget distrikt, og har dermed ikke oversikt når kjøretøyene ikke lenger er i Oslo. Og på samme måte kan ikke politiet i Oslo se kjøretøy fra andre politidistrikt som kjører i Oslo.

Muligens er det slik for å unngå at operasjonsleder ikke skal bli overøst med informasjon. Men vi har i Computerworld tidligere skrevet om et av Oslo-politiets grafiske informasjonssystemer (GIS), og det er mer enn kapabelt til å vise ulike objekter i ulike farger. Så om Oslo-bilene er røde og de andre blå, burde ikke det være noe problem.

For ordens skyld lider landets 19 AMK-sentraler samme skjebne - sentralene kan kun se egne ambulanser, ifølge rapporten. Dette påpeker systemets leverandør Locus ikke medfører riktighet - akkurat nå er det bare Oslo Universitetssykehus som ikke har installert denne opsjonen. Bra for AMK, i så fall. (Dette avsnittet er oppdatert 16/8http://www.idgns.com/news.nsf/0/002570F3005978D800257A5C001F0BBD.)

Oversikt er viktig når kaos oppstår. Så her har noen på ett eller annet tidspunkt gjort en dårlig, silo-basert, beslutning. Og nok en gang, om det hadde eksistert en overordnet, nasjonal, hovedsentral, kunne de ha stått for en nasjonal koordinering - i tett samarbeid med distriktene.

En slik hovednødsentral burde også ha oversikt over andre nødetater, noe kommisjonsrapporten også påpeker. Oslo-politiet ante for eksempel ikke at et Sea King-helikopteret fra Hovedredningssentralen hadde blitt mobilisert og faktisk stod parat på Voldsløkka i Oslo.

I kaoset som oppstod rundt bomben, hadde Oslo-politiet sikkert heller ikke lagt merke til det om de hadde et bittelite Sea King-ikon i GIS-systemet sitt. Men mens Oslo-politiet tok seg av koordineringen av egne styrker, kunne de for eksempel fått beskjed om helikopteret en hovedsentral med totaloversikt over ulike nødetaters posisjoner.

Og ikke minst kunne en slik hovedsentral hatt oversikt over båter.

Det fantes et lovende prosjekt som hadde som mål å lage et "nasjonalt ressursregister for redning og beredskap", kalt Narre, og styrt av Direktoratet for samfunnsberedskap i samarbeid med Hovedredningssentralen i Sør-Norge, etablert i 2006. Men Justisdepartemenetet (JD) snørte igjen pengesekken i 2010, så prosjektet ble avsluttet fra DSBs side. De fikk ikke de 12 millionene det ville kostet å opprette en driftsorganisasjon.

Forøvrig klasker vi oss også på panna når kommisjonen påpeker at kartene Politiet benyttet i operasjonssentralene var utdaterte. De var fra 2002! Som kommisjonen skriver: "Dårlig kartgrunnlag påvirker åpenbart verdien av kartet for politiaksjonen i sanntid, men svekker også evnen til å bruke som grunnlag for læring og statistikk ved at kriminalitet ikke kan lokaliseres korrekt i ettertid."

Så hva må på plass?

• Byråkrater med it-forståelse. Selv om det motsatte, it-folk med byråkrati-forståelse, også er ok, bør ikke det være en like stor nødvendighet. Byråkrati og politiske beslutninger er en åpenbar bremsekloss i saker med stort forbedringspotensial.
• Ledere og politikere med it-forståelse, som omfavner mulighetene it gir for både forbedring og effektivisering - sistnevnte som atter fører til pengebesparelser.
• Potensielt en nasjonal hovednødsentral, med oversikt og koordineringsansvar på nasjonalt nivå.
• Det er fristende å si at Politiets it-systemer bør kastes ut av vinduet og at nytt bør skapes fra bunnen av. Det er i alle fall liten vits å bygge en flott bygning oppå en kjeller full av mugg og altfor få støttevegger. Sistnevnte må i så fall igangsettes kjapt, det er ikke tid til noe forprosjekt på tre år og beslutning om igangsetting i 2020.
• I prosjektets arbeidsgruppe må det være med politifolk med it-forståelse. Og it-folk med politi-forståelse. Ingen politikere og byråkrater bør ha noe med å blande seg inn i deres dialog. Det er ekstremt viktig at systemet er intuitivt og brukervennlig, slik at alle systemets muligheter blir en glede å bruke fremfor en hemsko. Et slikt prosjekt må minimum inkludere terminaler i politiets fremkomstmidler.
• Mye av systemets oppbygning bør kunne gjenbrukes av, og kommunisere med, de andre blålysetatene. Målet med systemet bør være en bedre og mer effektiv arbeidshverdag med bedre oversikt og kommunikasjonsflyt - skriftlig så vel som muntlig.
• Regjeringen, Stortinget og byråkratiet må takke ja til løsningen slik den foreslås, og tenke at, selv om den koster, så vil systemet gi besparelser via forbedret bruk av ressurser, som igjen vil gi bedre forebygging og oppklaring av kriminalitet.