Foto: iStock

Illustrasjonsfoto: iStock

Kaldt og kaos ute, varmt og og våsete inne

FRANKS FRITEKST: Den første spede frosten har sin sjarm. Det knirker under meg der jeg tasser gjennom parken på vei til venner og varme.

Vel er det ikke direkte arktiske forhold, men det er noe med den første frosten som gjør meg hustrig, der jeg er på vei til stamkaféen øst i Oslo for å treffe mine venner Sysadmin01, Sysadmin02 og Konsulenten. Som alltid er dagsorden åpen ved våre månedlige samlinger.

Omtrent som et DDOS-angrep mot like åpne samfunnsviktige institusjoner i en verden hvor sikkerheten styres av økonomer med Excel og ikke sikkerhetsfolk med verktøy hverken du eller jeg kjenner navnet på.

Vel inne i varmen, noe også Microsoft skulle likt å være med sine mobiltelefoner, ser jeg at stambordet i tillegg til de faste også har fått plass til noen flere. Jeg pusser brillene, og blir presentert for Gapahuken. Han er nordfra, har sterke meninger som er tildels ganske rare og lever helst i villmarka. Navnet skyldes ikke bare det siste, men også at han er utstyrt med snakkeapparat med frihjul og høyt volum.

– Næmen, e det han bladfyken æ har hørt om. Men så skål da! Hvilken mobil skal æ gå førr. Kjenner du han Åge som jobber i Atea? Næ, du skjønner at æ vanke ikke her, men da æ kom hjem va det full krise. Ikke noe er så tomt som et kjøleskap uten øl, skjønner du?

Beklager om jeg fornærmer noen fra landets vakreste landsdeler, men jeg rakk ikke å få med meg alt som ble sagt i løpet av den tiden det tok å få av meg frakken og sette meg.

Gapahuken viste seg å være offentlig ansatt, eller som han uttrykte det: "Æ e naver, men den motsatte veien", etterfulgt av en skrallende latter. Heldigvis viste det seg at han hadde en rammeavtale (nødvendig toalettbesøk – oversetters anmerkning), men rakk før han innløste den å hevde at rammeavtaler i det offentlige er noe ledelsen har funnet på for å plage de ansatte. Det har jeg hørt fra alle jeg kjenner i det offentlige, så egentlig var det ingen nyhet.

Men SysAdmin02 hadde en nyhet: Han søker ny jobb. Av mange årsaker var en særlig en episode for et par uker siden som lå til grunn.

– Jeg trenger å få kablet om i residensen, og kontakt med Elektrikeren i den anledning.

Her må jeg få skyte inn at "residensen" er it-avdelingens avsondrede område med datarom, tv-stue, soverom, kjøkken og et være-vanvittig-stresset-rom. Det siste er et slags utstillingsvindu hvor alminnelige dødelige som passerer kan se en mengde blinkende lamper, brytere, håndtak, halvfulle kaffekopper og annet som viser hvilke enorme oppgaver denne avdelingen med én ansatt sliter med.

– Så viste det seg at ledelsen i bedriften ikke kunne godta at Elektrikeren gjorde jobben. De hadde inngått en avtale, kall det gjerne rammeavtale med ... (For ikke å drive tekstreklame skal vi ikke røpe navnet på denne bedriften – red. anm).

– Jeg var altså nødt til å vente i tre uker før det dukket opp en fyr jeg mistenkte for aldri å ha sett en kabel før. Og ganske riktig: Jeg sjekket hva han hadde fått til etter en halv time, og da hadde han rukket å sette ny rekord i Facebook-gruppen "Elektrikere, sånn skal det IKKE gjøres!".

– Selvfølgelig gikk dyselektrikeren på huet og ræva ut. Jeg ringte Elektrikeren og fikk jobben gjort. I tillegg fikk jeg en kraftig skriftlig reprimande fra ledelsen. Nå begynner jeg å bli lei av "new private management" hvor sjappa tar etter alt ineffektivt ræl fra det offentlige for å oppfylle en eller annen "ledelsesfilosifi".

– Men med alle dine eksamener, titler og medaljer innen it, skulle det vel ikke være vanskelig å få ny jobb, spurte jeg.

– Nå bruker du ord jeg ikke liker, svarte SysAdmin02. "Jobb" er enkelt. "Jobb jeg vil ha" er vanskelig. Jeg har jo vent meg til å ikke bli særlig kontrollert, og har jo outsourcet det meste som kan kalles arbeid. Om jeg nå skal til å jobbe utover den fire-timers uken jeg har etablert, kan det bli stressende.

– Men har du søkt noen jobber, da?

Fenomenet HR rammer ikke bare de som allerede er ansatt.

– I forrige uke fant jeg en. Rett oppunder siste frist. Nå som jeg har skrevet en uimotståelig søknad og har en praktfull CV skulle det være piece of cake. Men så viser det seg at fenomenet HR ikke bare rammer de som allerede er ansatt. Etter fire føkkings timer med utfylling av skjemaer med egne felt for hver minste detalj, ga jeg opp.

– Med disse idiotiske søknadssystemene, og gudene skal vite hva HR-folka skal med rælet, er det jo enklere å søke om import av enbente ara-papegøyer med KOLS enn å få plass i oppvasken i ei pølsebu. Forutsatt at pølsebua har HR-avdeling, da.

Frank Johnsen begynte i it-bransjen i 1984. Han ble reddet av Compuetrworld i 1996, og har vært journalist siden da.