MANGLER SMAK: VR-ansiktsmasken Feelreal stimulerer flere av sansene til VR-brukeren. Lukt, vind, varme, kulde, fukt og risting er tillegget til lyd og bilde som VR-brillene har fra før. (Foto: Feelreal.com)

MANGLER SMAK: VR-ansiktsmasken Feelreal stimulerer flere av sansene til VR-brukeren. Lukt, vind, varme, kulde, fukt og risting er tillegget til lyd og bilde som VR-brillene har fra før. (Foto: Feelreal.com)

VR for flere sanser

FREDAGSTECH: Spennende smånyheter som du kanskje har gått glipp av denne uken: VR med temperatur, vind og lukt, et halvt tonn med bildedata, hjertedrevet pacemaker.

VR for flere sanser

De aller fleste mediene vi omgås med til daglig påvirker i all hovedsak to av sansene våre: syn og hørsel. Det er ikke så rart, det er tross alt disse to sansene som er viktigst for oss moderne mennesker, som for eksempel ikke lenger trenger å lukte om et rovdyr lurer bak buskene.

Lyd og bilde kan også drives ganske langt for å oppnå en høy grad av realisme, noe de omsluttende skjermene i VR-brillene er et eksempel på. Mange av disse brillene har også hodetelefoner med flere høyttalerelementer innebygd, slik at illusjonen av virkelighet forsterkes ved at vi kan høre hvilken retning lyden kommer fra.

Men vi er tross alt utstyrt med flere sanser, og jo flere av dem som blir stimulert, jo virkeligere vil vi oppfatte illusjonen.

Det mener i alle fall folkene bak produktet «Feelreal», som er en ansiktsmaske som ved hjelp av magnetisme skal kunne festes til de aller fleste VR-brillene på markedet. I denne ansiktsmasken finnes det vifter, slik at vi kan føle brisen i ansiktet, varme- og kjøleelementer som kontrollerer temperaturen på luften, en vannbeholder som kan lage tåke i luften mot ansiktet, motorer som gjør at masken vibrerer, og selve rosinen i pølsa: En duftgenerator som kan lage 255 forskjellige lukter ved hjelp av et magasin med ni beholdere med basisdufter som blandes i maska før den leveres til brukeren.

Lukter, der altså. Vi ser greit for oss kald fuktig luft når vi spiller noe som foregår i en tåketung skog eller dypt nedi en kjeller, og det er også lett å se for seg vind i ansiktet når vi ser en video fra hodekameraet til en fallskjermhopper. Det er sikkert også mulig å lage lukten av krutt og gjørme til et krigsspill, men hva med ting som ikke finnes der ute i den virkelige verden? Hvordan lukter for eksempel en drage i Skyrim? Som en hane på steroider? Som svovel? Eller noe helt annet? Utviklerne som jobber med å definere dufter til masken har noen interessante oppgaver foran seg, det er sikkert!

Vi synes likevel ideen er god – alle ting som kan gjøre virtuell virkelighet enda virkeligere tas imot med takk. Derfor er det litt synd at Feelreal ikke er et produkt som kan kjøpes i butikken, foreløpig ligger det ute som en kampanje på Kickstarter. Det viser seg imidlertid at det er flere enn oss som liker tenkningen, kampanjen nådde sitt mål på 20.000 dollar på mindre enn en time. I skrivende stund har de fått løfter om over en million kroner, så det er kanskje lov å håpe på at produktet blir virkelig. I så fall lover selskapet bak at de skal levere i august i år.

Til sist kan vi observere at å levere dufter på kommando ikke er en ny ide. «Scratch-and-sniff», kartongbiter med punkter der vi kan skrape for å slippe løs en duft, er over 50 år gammelt. Selskapet 3M lanserte dette allerede i 1965.

Bortsett fra som barneleker kommer vi ikke på mange anvendelser av denne teknologien, ut over filmen «Polyester» fra 1981 med dragartisten Divine i hovedrollen.

Filmen ble presentert i såkalt «Odorama», et kort med ti forskjellige dufter som skulle skrapes på tidspunkter i filmen, slik at tilskueren kunne lukte det som skjedde på skjermen. Morsomt nok, men ikke noe som akkurat tok filmindustrien med storm. Vi krysser fingrene for at Feelreal får en bedre skjebne enn Odorama.

Et halvt tonn med harddisker

Like før påske kunne stolte astronomer fra en rekke radioteleskoper og universiteter kunngjøre at de hadde kart å ta et bilde av et svart hull ute i rommet. Dette sorte hullet er fryktelig langt unna – hele 55 millioner lysår eller omlag 16 megaparsecs unna, faktisk.

(Om du nå assosierer på noenlunde samme måte som oss, så vil den andre måleenheten straks minne deg på skrytet til Han Solo i den første Star Wars-filmen, der han «gjorde Kessel-ruten på mindre enn 12 parsecs». Å bruke en distanseenhet til et kappløp gjorde at mange lo rått av George Lucas’ manglende kunnskap om fysiske enheter, men selvfølgelig finnes det trofaste fans der ute som har forklart hvordan enheten kan brukes i den sammenhengen. Ok, dette var uansett en digresjon, tilbake til saken).

Alle som har tatt bilder på lengre avstander vet at da trenges det kraftig optikk for at motivet skal bli noe mer enn en prikk i bakgrunnen. Det er også tilfellet med bildet av det sorte hullet, selv om Event Horizon Telescope (EHT) ikke er optisk, det tar opp radiobølger i stedet. Ikke er det ett teleskop heller, det er en kombinasjon av åtte teleskoper spredt mellom Hawaii, Spania, Antarktis og Sør-Amerika.

Disse teleskopene ble satt sammen til ett virtuelt teleskop, ved hjelp av en teknikk som heter «interferometri». Med denne teknikken vil bildet bli skarpere jo lengre unna enkeltteleskopene er fra hverandre, så resultatet av spredningen av teleskopene i EHT er et teleskop med en diameter nær lik jordas egen.

Utfordringen er at dataene som de enkelte teleskopene samler inn må være helt synkroniserte i tid, og at hvert teleskop samler inn data i timevis, nærmest som et time-lapse-opptak. Deretter må dataene fra alle teleskopene settes sammen i en superdatamaskin som genererer det ferdige bildet.

Løsningen på tidssynkroniseringen var å bruke atomur ved hvert observatorium, slik at alle brukte samme tid med en svært høy presisjon. Hvert teleskop samlet og lagret sine data på lokale harddisker, og mange av dem. Ifølge videoen fra Nature under her, genererte dette prosjektet mer data enn noen vitenskapelige eksperimenter før dette. Opptakene som ble gjort over syv netter i 2017 produserte datamengder tilsvarende det som partikkelakseleratoren ved CERN lager i løpet av et år(!).

Ifølge nettsiden Extreme Tech dreide det seg om 5 petabytes med data, som altså måtte settes sammen før bildet kunne lages. Disse dataene var spredt over hele kloden, og mengdene gjorde det totalt upraktisk å sende dem over internett. Harddiskene som de lå på ble fysisk fløyet inn til prosjekthovedkvarteret ved MIT i Boston. Nettsiden Six Colors har beregnet at de 700 terabytene fra Hawaii brukte ti timer på flyturen til Boston, noe som tilsvarer en overføringshastighet på cirka 14 gigabytes per sekund – en ytelse du bare kan drømme om på internett.

Vi vil ikke være dårligere, så ved hjelp av tall vi har fått fra lagringsekspertene på Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana – som også håndterer datamengder i petabytes-divisjonen – har vi følgende ytelsesberegning:
En pall på en kubikkmeter vil bære 2.300 LTO magnetbåndkassetter, hver på 12 terabytes, totalt 27,6 petabytes. En varebil som frakter pallen fra Trondheim til Oslo vil bruke seks og en halv time på turen.

Dette tilsvarer en overføringshastighet på 9,435 terabits per sekund. Nå er ikke dette tallet veldig praktisk, for båndene er verken skrevet eller lest. Ifølge gutta på Nasjonalbiblioteket kan vi regne med et døgn på fylle en slik tape, så da kommer det jo bare an på hvor mange tapestasjoner vi har i hver ende.

Om vi flesker til og sier 10 stykk i hver ende (disse maskinene er dyre), så vil det altså ta 460 døgn bare i lese/skriveoperasjonene, men likevel er total ytelse på overføringen solide 5.550 Mbit/s – noe høyere enn bredbånd flest. Store datamengder er morsomt.

Hjertedrevet pacemaker

Ok, litt mer saklig her før helga senker seg: vi har vel alle hørt om pacemakere – i betydningen av en teknisk innretning som opereres inn i en pasient med problemer med hjerterytmen, som ved hjelp av elektriske impulser hjelper hjertet med å holde rytmen. Selv om mange tenkte ut en slik løsning lenge før, så regnes operasjonen utført av kirurgen Åke Senning ved Karolinska sykehus i Stockholm i 1958 som verdens første implanterte pacemaker.

50-TALLSTEKNOLOGI: Eksperimentell modell av den første implanterbare pacemakeren fra 1958. (Foto: medmuseum.siemens.com)

Den pacemakeren varte ikke mer enn i tre timer, og ifølge Wikipedia fikk pasienten deretter en pacemaker som varte i to dager. Til tross for dette overlevde pasienten, som totalt fikk 26 forskjellige pacemakere implantert før han døde i 2001, 86 år gammel.

Alle som siden 1958 har fått operert en pacemaker inn i kroppen er ikke ferdig med operasjoner med den første implanteringen. Pacemakere går på strøm, og vi har ikke innebygde ladekontakter. Det har i lang tid betydd nye inngrep når batteriet er tomt, og pacemakeren ikke lenger gjør jobben sin. Det kan det snart bli en slutt på.

Kinesiske og amerikanske forskere har nå kommet opp med en løsning for en batteriløs pacemaker, melder nettsiden Digital Trends. Den sanker rett og slett energi fra hjerteslagene som den gjør om til strøm for sin egen drift. Metoden den bruker er den samme som gjør at statisk elektrisitet dannes – altså at når to visse materialer gnis mot hverandre, så kan elektrisk ladning bygges opp.

På fint kalles denne effekten for den triboelektriske effekten, og forskerne kaller generatoren sin for en «iTENG – implantable triboelectric nanogenerator».

Løsningen er ikke klar for bruk på mennesker ennå, men et vellykket forsøk har nå blitt gjennomført på en gris. Det er signifikant, fordi et grisehjerte har omtrent samme størrelse som et menneskehjerte.

Det er klart at det er mye videreutvikling som skal til før et menneske får en livsvarig pacemaker implantert, men tekniske framskritt som dette gir all grunn til optimisme!

Les om:

Fredagstech