Månelandinger

Månelandinger

KRONIKK: Bankene lyktes med et stjernesystem, mens helse-Norge vil få store vedlikeholdsproblemer i tiden fremover, skriver Sigmund Hov Moen.

Statsminister Stoltenberg har som kjent revitalisert ordet månedlanding. På norsk dreier det seg ikke om rakett-teknologi, men om den for oss langt mer aktuelle problemstillingen, CO2-rensing. Likevel er det spørsmål om ikke Norge har landa på månen for lengst. I en viss forstand.

I den årlige konkurransen blant de industrialiserte land har vårt land hevda seg svært godt innen segmentet ”teknologisk infrastruktur”. Og de fleste av oss har kanskje under utenlandsturer lagt merke til at de norske systemene når det gjelder eksempelvis betalingsformidling er svært avansert sammenligna med det våre høyt industrialiserte naboer kan varte opp med. Vi kan handle alt fra aviser til hus og biler ved å ”dra kortet”.

Og det gjøres til de grader.

Rett før jul ekspederer vår clearingsentral ”de lux”, Bankenes Betalingssentral (BBS), mer enn 200 transaksjoner i sekundet! Og med et par unntak har denne ”kronesklia” fungert så fint at de fleste av oss tar den som en selvfølge.

La oss rekapitulere historien som begynner rundt 1980. Lederne for landets største private banker på den tid må ha vært svært fremsynte. De så det enorme potensialet som lå i effektivisering av betalingssystemene, og den store samfunnsmessige nytten det ville ha.

Vilje til konsensus

Det første og viktigste trinnet i prosessen bestod i å bli enige om transaksjonsformatene for pengetransaksjoner. Så fort dette standardiseringsarbeidet var i havn begynte prosjektene med å modifisere den enkelte banks systemer slik at det kunne håndtere transaksjonene som kom over linjene fra de andre bankene. Tredje fase bestod i å enes om å bygge opp en felles nasjonal clearingsentral. Etter et mellomspill med to sentraler (BankAccept og BBS) bestemte bankene seg for BBS-løsningen. Hele prosessen ble drevet av deres vilje til konsensus, og av de samme institusjoners teknologiske ildsjeler, ledet av blant andre Lundgaard, Olausen og Lindmo.

I ettertid skal en merke seg er at dette er et utmerket eksempel på at private selskaper rimelig friksjonsfritt greide å enes om en felles teknologisk og administrativ løsning til tross for at de var konkurrenter. Det private norske bankvesenet besto av flere grupperinger og hadde mange sjefer. Det norske sykehusvesenet har til sammenligning én sjef (helseministeren). Er hans organisasjon i dag i stand til å sende en pasientjournal fra landsende til landsende sikkert og uten plunder og heft? Vi er ikke sikre.

Krevende prosjekt

Vi er heller ikke sikre på om det norske IT-miljøet i dag, nesten 30 år senere, ville være i stand til å gjennomføre det bankmiljøet greide i begynnelsen av 1980-åra. Det å gjennomføre et såpass krevende prosjekt betyr at en må være villig til å sette opp passende leskur slik at prosjektarbeiderne ikke tvinges til å endre teknologi hver uke. Innovasjonstakten hevdes å være kolossal i vår bransje. Kanskje er det ikke månelandinger alt som tilbys. Noen ganger er det nest beste mer enn godt nok.

IT-bransjen beskyldes noen ganger for å tenke kortsiktig. Å bygge stein på stein er derfor ikke vårt ordtak. Men det burde ha vært det. Om noen år kommer vi til å få et vedlikeholdsproblem av dimensjoner. Hvem skal vedlikeholde de ofte enormt kompliserte IT-systemene som i dag er under bygging på våre beddinger. Murerne er heldige – murerskjea har vært uendra de siste 1000 år.

Sigmund Hov Moen er høgskolelektor ved Norges Informasjonsteknologiske Høgskole. Han har jobbet med it siden 70-tallet, og undervist i flere år. Han er morgenkåsør i NRK P2 og skriver jevnlig kronikker i norske aviser. Han står bak suksessrike nettsteder som Stå-på og den prisbelønte værtjenesten Rimfrost. Spøkefullt anser han seg for å være trøndersk Chargé de Affaires i Oslo.