KOMMENTAR | Arild Haraldsen
Datasentre, KI og kampen om nasjonal kontroll
Arendalsuka viste at teknologiutviklingen nå griper inn i viktige politikkområder og at investeringer i KI og datasentre, setter press på myndighetenes handlingsrom.
Arild Haraldsen
Cand. polit. (statsvitenskap). Mangeårig konsulent innen strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere administrerende direktør Norstella, nå selvstendig næringsdrivende (Stratit).
Regjeringen vil at Norge skal bli verdens mest digitaliserte land. Det er på tide å utfordre premisset for den målsetningen i lys av de nye utfordringene:
Strategien bygger på antagelsen om at teknologi løser «alt». Men digitalisering handler mer om prioriteringer og styring enn teknologi. Vi har f.eks. satset milliarder av kroner på digitalisering i helsesektoren, men fremdeles er relevante helsedata ikke tilgjengelig for helsepersonell når det trengs
Strategien tar ikke høyde for at teknologien radikalt endrer maktfordelingen i samfunnet mellom de markedsaktørene, myndighetene og overnasjonale organer. Teknologien utvikler seg raskere enn endringer i regulering og politiske prosesser
Strategien gjør samfunnet mer sårbart
Vi har derfor nå helt andre utfordringer og problemstillinger enn da strategien ble lagt frem i 2024.
KI og etablering av en digital infrastruktur i form av datasentre, medfører at teknologien nå griper inn i sentrale politikkområder på en helt annen måte enn tidligere. På den ene side gir teknologiutviklingen unike muligheter for å løse store samfunnsutfordringer. På den annen side utfordrer den balansen mellom økt verdiskapning og produktivitet mot sikkerhet, personvern og digital handlingsfrihet.
Hvordan balansere denne utviklingen når flere sier «vi må få opp farta», mens andre etterlyser strategi og retning?
KI-agent som fastlege?
KI har et stort potensial for å løse de store utfordringene innen helse. Men det betyr ikke at utviklingen er uten problemer.
KI-briller i helsetjenesten
Sommerens store «snakkis» har vært KI-briller. De ser ut som vanlige briller, men er utstyrt med kamera og mikrofon. De kan styres med stemmen, ta bilder og videoopptak, spille av lyd og telefonsamtaler direkte og oversette mellom språk i sanntid.
KI‑briller kan gi betydelig bedre helsetjenester ved å kombinere sanntidsinformasjon, beslutningsstøtte og dokumentasjon direkte i helsepersonellets synsfelt. Dette er eksplisitt beskrevet i Felles KI-plan for trygg og effektiv bruk av KI i helse og omsorgstjenesten.
Men det kan også utfordre personvernet:
Kontinuerlig video- og lydopptak kan innebære behandling av sensitive personopplysninger uten samtykke. Biometrisk identifikasjon (ansiktsgjenkjenning, følelsesgjenkjenning) er strengt regulert og ofte forbudt. Skybehandling av data fra briller kan være ulovlig uten databehandleravtale og DPIA (personvernbeskyttelse for behandling av pasienter).
Men det har også andre utfordringer: KI kan ta feil, helsepersonell blir for teknologiavhengig, den kliniske vurderingen svekkes og bruken er ikke transparent for pasienten.
Gir KI kognitiv sløvhet?
Fastlegeordningen er en unik måte å organisere helsesektoren på her i landet.
Ordningen innebærer at 90 prosent av alle behandlinger skjer i dette førsteleddet fremfor straks å bli videresendt til utredning eller sykehus. Ordningen baserer seg på tett dialog mellom lege og pasient om sammenhengen mellom medisinske lidelser og psykososiale omstendigheter.
KI har tilgang til langt mer informasjon enn fastlegen, og KI-baserte tale-til-tekst-løsninger vil gi legen mer tid til pasienten. Men når helsepersonell og budsjett er en knapphetsfaktor, kan utviklingen gå i retning av at bruk av KI blir normalen. Fastlegen blir en KI-agent. En utilsiktet effekt er kognitiv sløvhet. Det vil kunne gå utover kvaliteten i pasientbehandlingen.
Bruk av KI reiser derfor helt andre etiske og regulatoriske problemstillinger enn tradisjonell digitalisering.
Datasentre – et norsk industrieventyr?
Datasentre er i ferd med å bli en grunnleggende forutsetning for verdiskapningen i samfunnet. Undersøkelser antar at datasentre vil være drivkraft for 20 prosent av norsk verdiskapning i fremtiden, alt fra helsejournaler og betalingssystemer til offentlig forvaltning og forskning.
Etablering av datasentre her i landet, vokser derfor raskt og benevnes som en av de største investeringsbølgene i historien. Ifølge Statnett er det søkt om rundt 60 TWh til datasentre i Norge. Dette bestrides av en annen rapport som sier at kraftforbruket fra datasentre kun vil øke til 21 TWh i 2040.
Uansett griper datasentre direkte inn i debatten om tilgang til billig strøm. Hvor stor andel av kraften skal brukes til datasentrene uten at det går på bekostning av kraft til annen industri? Hvordan påvirker dette strømprisene? Skal viktige prioriteringer på dette området skje nasjonalt eller lokalt?
Etablering av datasentre vil endre hvordan kraftressursene fordeles i samfunnet, enten disse valgene tas eksplisitt eller skyves over til markedet og lokale beslutninger.
Etablering av datasentre vil endre hvordan kraftressursene fordeles i samfunnet, enten disse valgene tas eksplisitt eller skyves over til markedet og lokale beslutninger. Dermed griper teknologien direkte inn debatten om hvordan et fellesgode skal fordeles i samfunnet.
Etableringen skjer i dag uten felles prinsipper for prioritering. Siden dette har effekter som ikke bare berører energisystemet, men også arealbruken og samfunnets digitale beredskap, har spørsmålet om å innføre en konsesjonsordning, dukket opp. Vi trenger en bedre nasjonal styring på dette området, mener mange.
En slik nasjonal styring må bestemme hvilke tjenester som skal leveres, hvem som er brukere, og hvilken samfunnsverdi virksomheten faktisk skaper i Norge. Løsninger knyttet til helse, beredskap, offentlig forvaltning, forskning og utdanning, må prioriteres.
Finansieringen av slike datasentre skjer gjennom privat, utenlandsk kapital, noe som vil sette press på myndighetene for rask og liberal regulering, for å oppnå snarlig avkastning på de milliardinvesteringer betydelige investering som nå gjøres.
Byggingen av digital infrastruktur som datasentre, griper derfor direkte inn i et viktige og omstridte politikkområder, som miljø og energipolitikken.
Må vi avgi nasjonal suverenitet for å få digital suverenitet?
Digital suverenitet er å gi seg selv handlingsfrihet.
Avhengighet av amerikanske dataselskaper.
Erfaringen fra de siste årene viser at dette er en kritisk faktor siden systemer og data i dag brukes i den geopolitiske maktkampen. Det er imidlertid ikke lett å foreta et skifte her. De digitale løsningene er gode, og bidrar til skalering, innovasjon og produktivitet.
Så hvilken strategi bør velges for å oppnå handlingsfrihet? Ett av alternativene som er blitt tatt frem av mange, er open source. Det vil utvilsomt føre til at lisenskostnader går ned, mens vedlikeholds- og utviklingskostnader går opp. Men det er ingen garanti for at en får bedre produkter eller mer innovasjon. Dilemmaet her er derfor handlingsfrihet vs. forretningsverdi.
Regulering av datasentrene
Etablering av datasentre på norsk jord, er strengt regulert i dag og underlagt norsk lov. Men det innebærer ikke at norske myndigheter kan kontrollere hvor dataene lagres, brukes og sendes. Amerikanske tech-selskaper vil fremdeles være underlagt amerikansk lovgivning. Cloud Act kan pålegge amerikanske selskaper å utlevere data – også når dataene fysisk ligger i Norge.
Amerikanske tech-selskaper vil fremdeles være underlagt amerikansk lovgivning. Cloud Act kan pålegge amerikanske selskaper å utlevere data – også når dataene fysisk ligger i Norge.
Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) sier at dette er en trussel mot nasjonal sikkerhet. De har derfor anbefalt å utvikle en nasjonal skytjeneste for kritiske data.
Strengere regulering av tech-selskapene.
De store globale tech-selskapene skal nå reguleres gjennom EUs Digital Security Act - DSA. Men her har man et forhold som mange ikke er klar over:
Når EU vedtar felles regler og lover som skal gjelde for hele EU/EØS-området, så er det tradisjon for at forvaltningen av dette skal overlates til et tilsynsorgan i de enkelte EU/EØS-landene. Forvaltningen av DSA er i Norge lagt til Nkom.
Men det gjelder ikke oppfølgingen av de store, globale plattformene. Tilsynsmyndigheten er her lagt til EU-kommisjonen.
Det er logisk siden det bare er et samlet Europa som kan stå imot USAs dominans. Men det innebærer at Norge - når de slutter seg til DSA - avgir nasjonal suverenitet på dette området til EU.
Ironisk nok må en altså oppgi nasjonal suverenitet for å oppnå digital suverenitet.
