KOMMENTAR | Arild Haraldsen
Karianne Tung ble ikke den digitaliseringsministeren Norge trengte
Karianne Tung ble aldri noen god digitaliseringsminister. Men det skyldes også at rollen i seg selv har klare begrensninger.
Arild Haraldsen
Cand. polit. (statsvitenskap). Mangeårig konsulent innen strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere administrerende direktør Norstella, nå selvstendig næringsdrivende (Stratit).
Tre år som digitaliseringsminister ga mange utspill, høye KI-mål og stor synlighet. Men digitaliseringspolitikken mangler fremdeles styrings-, fordelings- og næringspolitiske perspektiver.
Verdens mest digitaliserte nasjon
Karianne Tung la høsten 2024 frem sin digitaliseringsstrategi.
Det skulle være den første strategien som også omfattet næringslivet: Digitaliseringen skal bidra til «å fremme et omstillingsdyktig og innovativt næringsliv», het det. Men næringslivet er nesten ikke omtalt i strategien; det er digitalisering av forvaltningen som er hovedsaken
Fokus er bruk av KI i offentlig sektor. 80 prosent av offentlig sektor skulle ta i bruk KI innen 2025. Det er umulig å måle på en meningsfull måte; en måler aktivitet fremfor resultat. Det gjør KI til et mål i seg selv, snarere enn et virkemiddel for å løse konkrete problemer
Datatilsynet og andre har pekt på at KI kan undergrave rettsikkerheten i forvaltningsoppgavene
Opprettelsen av et eget Digitaliserings- og forvaltningsdepartement skulle koble digitalisering og forvaltningsutvikling tettere sammen. DFØ har gjennom flere år argumentert for at norsk forvaltning må organiseres og styres på nye måter for å møte økt endringstakt, sektorovergripende utfordringer og teknologisk utvikling. Karianne Tung fulgte ikke opp dette; forvaltningsutvikling ble aldri en del av digitaliseringsstrategien
Hun håndterte eksempler på teknologiutvikling på en uheldig måte, jfr. bruk av KI-briller og problemstillinger knyttet til digital suverenitet
Hvilke konkrete resultater har hun oppnådd?
Bruk av KI i offentlig sektor har økt, men det er vanskelig å se hvordan det i seg selv kan ses som et resultat på suksess all den stund bruken ikke er målrettet, og det ikke er mulig å påvise konkrete gevinster.
Departementets underliggende organer som DFØ og Digdir, har pekt på at de største hindringene for digitaliseringen er ikke teknologien, men styring, finansiering, samarbeid og evnen til å realisere gevinster på tvers av virksomheter. Karianne Tung tok ikke tak i noe av dette.
Hun møtte utfordringene som ble skapt av de geopolitiske endringene og de store tech-selskapenes utfordringer, nølende og med uklare signaler.
I sum kan en vel si at hun var tydelig i den offentlige debatten om digitaliseringen, men klarte ikke å fjerne hindringer for økt digitalisering eller å gi digitaliseringen noen tydelig retning.
Samtidig er rollen som digitaliseringsminister underlagt rammebetingelser som begrenser handlingsrommet:
Digitalisering av helsesektoren
Helsesektoren er den desidert største sektoren hvor digitaliseringen vil ha størst samfunnsmessig effekt. Samhandlingsproblematikken her er også større enn i andre sektorer, både mellom IKT-løsningene, men også mellom forvaltningsnivåer, det vil si mellom spesialist- og primærhelsetjenestene.
Men sektoren har en egen styringsstruktur: Sykehusene styres gjennom de regionale helseforetakene med helseministeren som øverste ansvarlige. I tillegg må IKT-anskaffelser følge Pasientjournalloven fordi slike anskaffelser stiller særlig strenge krav til personvern og sikkerhet. Feil bruk av IKT-løsningene kan påvirke pasientsikkerheten, mens feil i andre offentlige systemer primært gir administrative problemer.
Digitalisering av helsesektoren styrer seg selv, uavhengig av digitaliseringsministeren.
Digitalisering av helsesektoren styrer seg selv, uavhengig av digitaliseringsministeren.
Det er grunnen til at helsesektoren kunne gå til anskaffelse av en stor IKT-løsning (Helseplattformen) til tross for at digitaliseringsstrategien sa at det nå skulle være slutt på de store IKT-prosjektene. Digitaliseringsminister Nicolai Astrup ble overkjørt av helseminister Bent Høie.
Kommunesektoren som akilleshælen
Digitaliseringsstrategien fra 2019 la vekt på at kommunene nå skulle få innflytelse på nasjonale digitaliseringstiltak ved bedre samarbeid og samstyring mellom stat og kommune.
Det er ikke oppnådd. Det skyldes flere forhold:
Sett fra kommunenes perspektiv ses regjeringers digitaliseringsstrategier som visjoner og mål, men ikke klare handlinger eller konkret finansiering. Kommunene opplever at staten setter ambisiøse digitale mål, mens de selv sitter igjen med regningen, kompetanseutfordringene og ansvaret for gjennomføringen.
Derfor har mange kommuner utviklet egne digitaliseringsstrategier som bygger på de nasjonale målene, men tilpasser dem til lokale utfordringer, som kan gå på tvers av de nasjonale målene.
Kommunene skal levere likeverdige tjenester til alle, samtidig som noen tjenester må være brukerrettet og tilpasset den enkelte kommunes eget behov og prioriteringer. Det skaper krysspress og overlappende styringslinjer.
En digitaliseringsminister har liten innflytelse på hvordan en slik rollekonflikt skal løses. Det ansvaret ligger hos Kommunaldepartementet.
Samarbeid med leverandørene
Digitaliseringsstrategien legger stor vekt på samarbeid med teknologileverandørene.
Digitalisering skal være et virkemiddel for å løfte norsk leverandørindustri gjennom samarbeid, datadeling og utvikling av nye løsninger. Samtidig er det et tydelig mål at offentlig sektor skal beholde styring over egne data, standarder og samfunnskritiske tjenester.
Dette blir mer ord enn handling. Store deler av forvaltningen har fremdeles berøringsangst for et samarbeid med leverandørene. I kommunesektoren har det oppstått en rolleuklarhet om dette samarbeidet i og med etableringen av KS Digital.
Når det gjelder leverandøravhengighet, digital suverenitet og offentlig kontroll over data i forhold til de store globale tech-kleverandørene, har disse problemstillingene snarere blitt tatt frem av Teknologirådet, Datatilsynet og akademiske fagmiljøer, enn av digitaliseringsministeren.
En næringspolitisk digitaliseringsstrategi?
Digitaliseringen skal bidra til «å fremme et omstillingsdyktig og innovativt næringsliv».
Men strategien inneholder ingen signaler om hvordan norske bedrifter skal konkurrere mot globale plattformselskaper, hvordan man skal bygge norske teknologiselskaper i større skala, hvordan en sikrer tilgang til risikokapital og internasjonal konkurranseevne eller hvordan gevinster fra KI og dataøkonomien skal tilfalle norske virksomheter.
Strategiene har med noen næringspolitiske elementer, men er ingen fullverdig digital næringsstrategi. Hvordan digitaliseringen skal bidra til verdiskapning til næringslivet, overlates til Næringsdepartementet.
Det er en diskrepans mellom finansdepartements målsetning om at offentlig sektors oppgave er å legge forholdene til rette for at næringslivet skal bli mer produktivt, og digitaliseringsstrategiens vektlegging av at digitalisering skal være et virkemiddel for en mer effektiv offentlig sektor.
Digitalisering som politikkområde
Etableringen av datasentre over hele landet skyter fart. Men hva er et datasenter: Et kjølerom for andres innovasjon?
I et innlegg i Aftenposten, Pågangen av datasenter er ein sjanse Noreg ikkje bør la gå frå seg, sier rektor og professor Klaus Mohn at etablering av datasentre kan bli en katalysator for forskning, entreprenørskap og kunnskapsbaserte arbeidsplasser. Men det forutsetter at en ser etableringen av datasentre som ledd i en nasjonal næringsstrategi.
Det er et paradoks at strategier som nevner digitaliseringens betydning for verdiskaping i næringslivet, i liten grad drøfter hvordan digitaliseringen endrer maktforholdene i økonomien.
Noen slike tanker finnes ikke i noen av regjeringenes digitaliseringsstrategier. De drøfter heller ikke hvordan samfunnets ressurser og gevinster skal fordeles som følge av digitaliseringen. Det er et paradoks at strategier som nevner digitaliseringens betydning for verdiskaping i næringslivet, i liten grad drøfter hvordan digitaliseringen endrer maktforholdene i økonomien.
Når en tidligere digitaliseringsminister ble konfrontert med hvordan digitaliseringen kunne fremme et innovativt og konkurransedyktig næringsliv, svarte hun med å si at «jeg er da ikke næringsminister!»
Det forteller hvilke begrensninger rollen som digitaliseringsminister har, men også om hvilke begrensninger den enkelte digitaliseringsminister legger på seg selv.
