KOMMENTAR | Hans-P. Nygård-Hansen
KI Norge trenger fart, kontroll og ryggrad
Lanseringen av KI Norge ga meg både mer håp og mer uro. Håp fordi regjeringen endelig snakker om fart, samordning og ansvarlig bruk i samme åndedrag. Uro fordi vi fortsatt virker mer opptatt av å ta teknologien i bruk enn å forstå hvem som får makt når den først bygges inn i samfunnet.
Publisert
Fredag 12. juni var jeg på plass på Mesh i Oslo sentrum og hørte digitaliseringsminister Karianne Tung lansere KI Norge som regjeringens nye spydspiss for ansvarlig og innovativ bruk av kunstig intelligens. Det var god stemning, mye vilje og et oppriktig ønske om å få Norge raskere fra ambisjon til handling.
Hans-Petter Nygård-Hansen
Hans-Petter Nygård-Hansen er teknologihumanist, forfatter og foredragsholder med fokus på teknologiens påvirkning på mennesker, samfunn og arbeidsliv. Han er fast kommentator i Computerworld.
Det skal regjeringen ha. KI Norge er et riktig grep. Norge trenger en nasjonal arena som kan samle veiledning, kunnskap, erfaringer, regelverksforståelse og praktiske eksempler. Vi trenger mindre dobbeltarbeid, mindre usikkerhet og mer deling på tvers av offentlig sektor, næringsliv og forskningsmiljøer.
Samtidig forlot jeg Mesh med en følelse av at satsingen fortsatt står i fare for å bli for liten i møte med oppgaven den er satt til å løse.
Fra forsiktighet til realitetsorientering
Jeg har kritisert regjeringens KI politikk flere ganger i løpet av de siste årene. KI-milliarden mente jeg var brødsmuler, fordi én milliard kroner over fem år, fordelt på mange formål, ikke harmonerte med ambisjonen om å gjøre Norge verdensledende på kunstig intelligens. Senere har jeg også vært tydelig på at målet om at 80 prosent av offentlig sektor skal ta i bruk KI, sier for lite om verdiskaping, produktivitet, kvalitet, rettssikkerhet og kontroll.
Likevel mener jeg ikke at alt har vært feil. Etableringen av de seks nasjonale KI-sentrene har bidratt til mer koordinering. KI Norge kan gjøre det samme for praktisk bruk. Det er en viktig forskjell mellom en politikk som bare produserer strategier, og en politikk som faktisk bygger kapasitet.
Utfordringen er at kapasitet ikke bare handler om veiledning. Det handler om regnekraft, datatilgang, kompetanse, kapital, sikkerhet, innkjøpsmakt, organisering og evne til å endre arbeidsprosesser. KI Norge må derfor bli mer enn et godt nettsted, en startpakke og noen møteplasser. Det må bli en institusjon som hjelper Norge å forstå kunstig intelligens som samfunnsinfrastruktur.
Så kom Claude sjokket
Noen timer etter lanseringen ble den geopolitiske dimensjonen plutselig konkret. Den samme dagen hvor Claude og Anthropic ble nevnt som eksempler på hvor raskt utviklingen går, ble verden utenfor USA minnet om hvor sårbare vi faktisk er. Tilgangen til Anthropics kraftigste modeller, Fable 5 og Mythos 5, ble begrenset for brukere utenfor USA, begrunnet med nasjonal sikkerhet.
Det var en brutal påminnelse om noe jeg har skrevet om lenge: Vi bygger stadig mer av samfunnet på teknologi vi ikke kontrollerer. Før var det ubehagelig. Nå begynner det å bli strategisk farlig. For hvis de beste modellene eies av amerikanske og kinesiske selskaper, hvis infrastrukturen ligger utenfor vår kontroll, hvis dataene behandles i systemer vi ikke kan etterprøve fullt ut, og hvis tilgangen kan endres politisk over natten, kan vi ikke samtidig snakke lettvint om digital suverenitet, beredskap og demokratisk kontroll.
Da holder det ikke å være best i verden på trygg bruk. Vi må også forstå hva trygghet faktisk krever.
KI Norge må tørre å prioritere
Hans Christian Holte sa på lanseringen at KI Norge skal ta ned usikkerhet, bygge trygghet og øke farten. Det er en god formulering. Men den bør få en fjerde dimensjon: kontroll.
Ikke kontroll i betydningen mer byråkrati, flere skjemaer og enda tyngre prosesser. Kontroll i betydningen styring over data, leverandøravhengighet, beslutningsmakt, kompetanse og samfunnskonsekvenser.
KI Norge bør derfor gjøre tre ting tydeligere enn det som kom frem på Mesh:
For det første må satsingen hjelpe virksomheter å skille mellom bruk og omstilling. En chatbot i et gammelt system er ikke transformasjon. Det er ofte bare digitalisering av friksjon.
For det andre må KI Norge bidra til å bygge nasjonal operativ dømmekraft. Ledere må forstå hvor KI kan skape verdi, hvor teknologien kan skade tillit, hvilke oppgaver som bør automatiseres, og hvilke menneskelige vurderinger som fortsatt må beskyttes.
For det tredje må KI Norge bli en tydelig stemme for digital handlefrihet. Det betyr mer norsk og europeisk regnekraft, sterkere offentlige fellesløsninger, bedre datadeling på trygge premisser og et mer bevisst forhold til hvilke modeller vi lar inngå i kritiske samfunnsfunksjoner.
Verdensledende på klok bruk
Norge kommer neppe til å bli verdensledende i det globale modellkappløpet. USA og Kina investerer i en skala vi ikke er i stand til å kopiere. Det betyr ikke at Norge er dømt til å bli irrelevant.
Vi kan bli ledende på klok, ansvarlig og målbar bruk. Vi kan bli gode på å kombinere tillit, personvern, effektivitet og menneskelig kontroll. Vi kan bygge offentlig sektor som bruker KI til å forbedre velferdstjenester uten å undergrave rettssikkerhet. Vi kan utvikle næringsliv som bruker teknologien til å styrke konkurransekraft uten å gjøre seg fullstendig avhengig av noen få globale leverandører.
Den krever ærlighet om at kunstig intelligens ikke bare handler om teknologi, men om makt, arbeid, velferd, demokrati og nasjonal handlefrihet.
Men da må vi slutte å tro at forsiktighet alene er ansvarlighet. Ansvarlighet krever fart med retning. Den krever investeringer som matcher alvoret. Den krever ærlighet om at kunstig intelligens ikke bare handler om teknologi, men om makt, arbeid, velferd, demokrati og nasjonal handlefrihet.
KI Norge kan bli et vendepunkt, men da må satsingen få mandat, muskler og mot nok til å gjøre mer enn å hjelpe Norge trygt i gang. Da må Hans Christian Holtes mannskap hjelpe Norge å beholde kontrollen mens vi øker farten.
