KOMMENTAR | Hans-Petter Nygård-Hansen
Ja, la oss hente frem bøkene, men la oss ikke stoppe der
Bøker alene løser ikke krisen i norsk skole. De løser ikke lærermangelen. De reduserer ikke byråkratiet. De skaper ikke mer tid til veiledning og tilpasset opplæring.
I lederartikkelen «Skolen – når digitaliseringen går for langt» skriver sjefredaktør Henning Meese at fysiske læremidler igjen må få en sentral plass i skolen. Det er jeg helt enig i. Men hvis svaret på 20 år med mislykket digitalisering bare blir å gå «tilbake til boka», risikerer vi å gjøre det samme feilet én gang til. Bare i analog utgave.
Jeg har selv vært en av dem som trodde på nettbrettrevolusjonen. I 2010 skrev jeg at iPad-en kunne redde den norske skolen. I dag mener jeg det motsatte. Ikke fordi teknologi er feil. Men fordi vi blandet sammen to helt ulike spørsmål:
• Hvordan lærer barn best?
• Og hvordan organiserer vi en skole som mangler både lærere, ressurser og struktur?
Derfor mener jeg at vi trenger mer enn en retur til papirboka. Vi trenger en ny arbeidsdeling mellom analoge bøker, enkle digitale verktøy som reMarkable og smarte systemer drevet av kunstig intelligens.
Hans-Petter Nygård-Hansen
Hans-Petter Nygård_Hansen er samfunnsdebattant og Kommunikasjonsrådgiver i Kommfrem (Foto: Kommfrem/Edvard Dreng Karlsen)
Enig i diagnosen: Digitaliseringen har løpt fra pedagogikken
Meese har helt rett i at digitaliseringsiveren i skolen har gått for langt. De siste 20 årene har skolen blitt utsatt for en lang rekke prosjekter, satsinger og initiativ, ofte styrt mer av naiv teknologioptimisme og mulig kostnadskutt enn av pedagogikk.
Når en hel generasjon elever har blitt del av det han kaller «Norges største pedagogiske eksperiment noensinne», er det ikke rart det slår ut i resultatene. Lesingen går ned. Konsentrasjonen går ned. Lærerflukten går opp. Og både lærere og elever forteller om en hverdag full av plattformer, innlogginger, apper, forstyrrelser og skjermtid.
At den fysiske boka nå er på vei tilbake, er både riktig og nødvendig. God leseopplæring er fundamentet for alt annet. Da må elevene lese mye. Også i faktiske bøker, som kan holdes i hånden, brettes i hjørnene og merkes med blyant.
Papir alene løser ikke lærerflukten
Men her mener jeg lederartikkelen stanser for tidlig. Den peker på et reelt problem, men den går ikke langt nok i å skille mellom skjermbruk som ødelegger for læring, og teknologi som faktisk kan forsterke den.
La oss tenke oss at vi gjør akkurat som Meese ønsker. Vi gjeninnfører fysiske bøker i alle fag. Vi strammer hardt inn på skjermbruken. Vi skrur ned ambisjonene om digital kompetanse som eget læringsmål. Mye ville blitt bedre. Jeg tror også leseferdighetene ville løftet seg.
Men én ting endrer seg ikke av flere papirbøker i hyllene. Lærermangelen.
En av de største krisene i skolen i dag handler om tid og kapasitet. Lærere som forlater yrket gjør det ikke fordi de savner flere bøker. De gjør det fordi de drukner i rapportering, retting, individuelle planer, prøver, oppfølging og kommunikasjon. Og fordi de i for liten grad får lov til å være lærere, og i for stor grad må være administratorer.
Her har analogien sin klare grense. Papir og bøker er fantastiske for fordypning og forståelse. Men de løser ikke den strukturelle tidsklemma i skolen. De avlaster ikke lærernes arbeidsdag. De tilpasser ikke automatisk oppgaver til den enkelte elev.
Det er her jeg mener kunstig intelligens kommer inn som den manglende delen av svaret. Ikke som erstatter av læreren. Men som det som må ligge i infrastrukturen rundt læreren.
Det store problemet de siste 20 årene er at vi har gått for «alt i ett»-løsningen. Vi har gitt elevene PC eller nettbrett som skal brukes til alt. Til å lese, skrive, programmere, se film, chatte, levere inn lekser, samarbeide, spille og surfe.
Samtidig vet vi at mye av dette står i direkte konflikt med dyp læring. Varslinger, apper og underholdning er designet for å fange og holde på oppmerksomheten. De driver frem raske skifter, ikke langvarig konsentrasjon.
Derfor argumenterer jeg for en tredje vei, som ikke kommer frem i lederartikkelen, nemlig en skole der vi har:
● analoge bøker for mye av lesingen
● enkle og effektive digitale skrivebrett som reMarkable for notater, skriving og matematikk
● og kunstig intelligens som løfter resten av infrastrukturen, i bakgrunnen
Poenget mitt er at vi må skille mellom skjermer som er bygget for maksimal oppmerksomhetskamp, og skjermer som er bygget for minimal distraksjon.
Et reMarkable-brett er i praksis mer likt papir enn et nettbrett. Ingen sosiale medier. Ingen spill. Ingen varslinger som avbryter. En skjerm som minner om papir, og som inviterer til håndskrift, skisser og strukturert tenkning. Det er det motsatte av varslingsøkonomien som Meese helt riktig er kritisk til. Poenget mitt er ikke at alle må bruke akkurat reMarkable (selv om det ville vært veldig riktig og fantastisk om den norske skolen tok i bruk det norske produktet fra reMarkable).
Poenget mitt er at vi må skille mellom skjermer som er bygget for maksimal oppmerksomhetskamp, og skjermer som er bygget for minimal distraksjon. Det første har ødelagt mye i skolen. Det andre kan faktisk være med på å reparere noe av det som gikk galt.
AI der eleven ikke ser den, men læreren merker den
Når Computerworld, helt riktig, slår et slag for bøker, er det også et paradoks at samme publikasjon til daglig dekker den kanskje viktigste teknologitrenden for fremtidens skole: kunstig intelligens. I lederartikkelen nevnes kunstig intelligens nærmest i forbifarten som en trussel mot unge tech-jobber. For i skolen ser jeg nesten et motsatt bilde. Bruker skolen kunstig intelligens riktig, kan den få mer menneskelig undervisning, ikke mindre.
Tenk deg en skolehverdag der:
● læreren bruker AI til å tilpasse oppgaver til nivået i klassen, og til hver enkelt elev
● retting av standardprøver automatiseres, slik at tiden kan brukes på tilbakemeldinger som faktisk betyr noe
● årsplaner, ukeplaner og vurderingskriterier klargjøres i samarbeid med en digital assistent, ikke alltid fra scratch
● skolen selv kan se hvilke tiltak som faktisk virker, i stedet for å kaste seg på neste «digitale satsing» uten dokumentert effekt
Alt dette er fullt mulig med dagens teknologi. Og ingenting av det forutsetter at elevene sitter mer foran skjermer. Tvert imot kan gode AI-løsninger i bakgrunnen frigjøre tid til det Meese og jeg er helt sikkert er enige om at vi trenger mer av. Møtet mellom lærer og elev. Relasjoner. Lesing. Samtale. Fordypning.
Ikke analog romantikk, men digital selvkritikk
Jeg er helt på linje med Computerworld-redaktøren når han skriver at det har vært vanskelig å være kritisk til digitaliseringen i skolen. Det har vært et klima der den som stilte spørsmål ved nok et prosjekt eller en ny plattform, lett ble stemplet som bakstreversk. Den pendelen må svinge tilbake. Men hvis den svinger helt over i analog romantikk, har vi ikke lært nok av det som gikk galt.
Vi må våge å være skeptiske til løsninger som gjør oppmerksomheten vår til forretningsmodell, men samtidig optimister til teknologi som faktisk gir mer tid, bedre oversikt og mer læring.
Vi må tørre å være digitale skeptikere, og samtidig teknologioptimister. Vi må våge å være skeptiske til løsninger som gjør oppmerksomheten vår til forretningsmodell, men samtidig optimister til teknologi som faktisk gir mer tid, bedre oversikt og mer læring.
Det betyr at fysiske bøker må tilbake som selve ryggraden i leseopplæringen. Men det betyr også at vi aktivt bør ta i bruk distraksjonsfrie skrivebrett for notater og fagarbeid. Og det betyr at vi bør bygge nasjonale AI-løsninger for skolen som gir lærerne superkrefter, i stedet for å overlate dem til tilfeldige kommersielle løsninger.
Bøker, reMarkable og AI, i den rekkefølgen
Derfor vil jeg også, som Meese skriver i lederartikkelen hans, at den fysiske boka må få en sentral plass i skolen igjen. Men la oss samtidig være ærlige om at bøker alene ikke løser krisen i norsk skole. De løser ikke lærermangelen. De reduserer ikke byråkratiet. De skaper ikke mer tid til veiledning og tilpasset opplæring.
Derfor er mitt forslag basert på at de analoge bøkene kommer tilbake, og da først og fremst til lesing. Deretter bør skolen ta i bruk enkle, distraksjonsfrie verktøy som reMarkable for skriving, notater og matematikk. Og bak det hele bør den norske skolen satse på smarte systemer, drevet av kunstig intelligens, som gir lærerne oversikt, tid og kraft til å gjøre det bare mennesker kan.
Hvis vi stopper ved papirboka, har vi ikke egentlig løst problemet.
Da har vi kun byttet ut én type naivitet med en annen.
