KOMMENTAR | Hans-P. Nygård-Hansen
«Det er alvor nå, Jonas»
Statsminister Jonas Gahr Støres nyttårstale ble kritisert for å overse arbeidslivets og næringslivets rolle i nasjonal trygghet. Noen dager senere, på NHOs årskonferanse, holdt han en langt mørkere og mer realistisk tale om sikkerhet, teknologi og beredskap. Problemet er ikke det han sa, men hvem han sa det til.
Da jeg kritiserte statsministerens nyttårstale i Computerworld, handlet det ikke om tone eller intensjon. Det handlet om fravær. I en tid preget av teknologisk omveltning, geopolitisk uro og økende usikkerhet i arbeidsmarkedet, sa Jonas Gahr Støre forbausende lite om arbeidsliv, verdiskaping og næringslivets rolle i å bære velferdsstaten videre.
Derfor er det verdt å merke seg at statsministeren, bare dager senere, holdt en helt annen tale på NHOs årskonferanse. Ikke i form, men i alvor.
Dette var ikke en tale som varslet krig, men som varslet slutten på forestillingen om at fred og stabilitet kan tas for gitt.
En annen virkelighetsbeskrivelse
På NHO-konferansen snakket Støre om Ukraina, Midtøsten, atomarsenal nær norsk grense, et uforutsigbart USA og sårbare verdikjeder. Han beskrev næringslivet som en integrert del av nasjonal sikkerhet og slo fast at økonomisk omstillingsevne utgjør én tredjedel av Norges nasjonale sikkerhetsstrategi.
Hans-Petter Nygård-Hansen
Hans-Petter Nygård-Hansen er teknologihumanist, forfatter og foredragsholder med fokus på teknologiens påvirkning på mennesker, samfunn og arbeidsliv. Han er fast kommentator i Computerworld.
Dette er et viktig og nødvendig perspektiv. For i en digital og geopolitisk sammenvevd verden er ikke teknologi, data, finans og industri bare konkurransefaktorer. De er sikkerhetspolitikk. Banker, helsesystemer, energiforsyning, digitale plattformer og globale verdikjeder er ikke lenger bare effektivitetsmaskiner. De er sårbarheter.
Dessverre nådde denne erkjennelsen i liten grad den brede offentligheten.
Stillheten i rommet
Statsministeren åpnet med humor. Salen lo. Men etter hvert ble det stille. Ikke ubehagelig stille, men konsentrert. Budskapet var alvorlig, og det traff et publikum som forstår risiko når den beskrives uten retoriske puter.
Det som også var verdt å merke seg var at dette ikke var en tale som forsøkte å berolige, men å forberede.
I samtalen etterpå, ledet av konferansier for dagen, Anne Lindmo, ble dette enda tydeligere. På spørsmål om hvordan man holder roen uten å bli paralysert, svarte Støre med et sitat lånt fra finsk beredskapstenkning:
«Vi er ikke redde. Vi er forberedt.»
Det var et avgjørende skifte i språk. Fra håp om normaltilstand til aksept av at ustabilitet har blitt det nye bakteppet i 2026, og dette treffer kjernen i det jeg har advart om i mange år. At det ikke lenger holder å planlegge for det beste. Vi må også forberede oss på det verste.
Teknologisk utvikling, kunstig intelligens, automatisering og geopolitisk fragmentering skaper enorme muligheter, men også reell risiko. Når arbeidsplasser endres raskere enn utdanningssystemene klarer å tilpasse seg, og når verdiskaping flyttes i takt med kapital og kompetanse, får dette direkte konsekvenser for både økonomisk bærekraft og sosial stabilitet.
Derfor er det ikke tilstrekkelig å snakke om trygghet uten samtidig å snakke om arbeid, teknologi og omstilling.
Et demokratisk dilemma
Det mest problematiske er ikke at statsministeren nå erkjenner alvoret. Det er hvor denne erkjennelsen ble kommunisert. Når næringsliv, forvaltning og politiske eliter mentalt forberedes på kriser, mens befolkningen primært møtes med forsikringer om trygghet og stabilitet, oppstår et demokratisk gap. Ikke i analyse, men i forventningsstyring.
For de valgene vi står overfor fremover, vil kreve mer enn samhold i ord. De vil kreve:
● omstilling i arbeidslivet
● prioriteringer i teknologipolitikken
● investeringer i kompetanse og beredskap, og ikke minst
● aksept for at komfortsonen blir mindre
Slike valg lar seg ikke gjennomføre uten at flere forstår alvoret i forkant.
Det er et sterkt utsagn. Ikke dramatisk, men nøkternt. Og nettopp derfor burde denne talen vært ment for flere enn næringslivs-eliten i salen.
Mot slutten av NHO-opptredenen fortalte Støre om en samtale med Danmarks statsminister, Mette Frederiksen. Da han dro fra møtet, sa hun til ham:
«Det er alvor nå, Jonas.»
Det er et sterkt utsagn. Ikke dramatisk, men nøkternt. Og nettopp derfor burde denne talen vært ment for flere enn næringslivs-eliten i salen.
For alvoret stopper ikke ved konferansedørene.
