Innspill til Veikart for teknologinæringen: Vi trenger en næringsminister som er en nasjonal strateg

Næringsdepartementet inviterte til innspillsmøte om dette temaet i forrige uke. I sin innledning fremholdt Abelia industribyggeren, næringsministeren og den nasjonale strategen Finn Lied som eksempel på god næringspolitikk. Det er et godt utgangspunkt. La oss se hva slags næringspolitikk det var.

«Den strategiske arena»

Etter krigen tok Arbeiderparti-regjeringen et forskningspolitisk grep. Landet skulle gjenoppbygges ved næringslivsrettet forskning i nært samarbeid med staten og næringen selv. Forskningen skulle ha et praktisk preg, og næringslivet selv skulle delta i forskningsprosjektene. Norge skulle få et teknologidrevet næringsliv og en internasjonalt konkurransedyktig teknologinæring.

Resultatet ble produkter og tjenester til verdi for samfunnet og næringslivet basert på norsk kunnskap og kompetanse. Resultatene ble kommersialisert over i en teknologinæring i vekst.

Arild Haraldsen

Cand. polit. (statsvitenskap). Mangeårig konsulent innen strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere administrerende direktør Norstella, nå selvstendig næringsdrivende (Stratit).

Strategien er i etterkant blitt benevnt som «den strategiske arena», det tette samarbeidet mellom forskning, næringsliv og offentlig sektor.

Dette skapte også et miljø for arbeidslivsforskning: Hvordan vil ny teknologi skape nye arbeidsformer og forretningsmodeller som vil påvirke de tradisjonelle forretningsmodellene, verdiskapingen, produksjonsprosessene, menneskene og partsrelasjonene.

Forskningsstrategien ble en vellykket næringspolitikk.

Kunnskap som driver for innovasjon

Innholdet i denne næringspolitikken endret etter hvert karakter. Fokus ble etter hvert flyttet fra det å utvikle maskinvare og software til det å skape kunnskapsprodukter, dvs. at fagkompetanse ble bygget inn i anvendelsen av teknologi. Det var på den måten norsk leverandørindustri ble verdensledende på dypvannsboring i Mexicogolfen.

Men den teknologiske utvikling endret etter hvert forutsetningene for denne strategien.

Nobelprisvinneren i økonomi, Douglas North, har pekt på de grunnleggende endringene som fant sted: Utviklingen frem til århundreskiftet var preget av at kapital, arbeidskraft og kontroll over de fysiske produksjonsmidler, var grunnlaget for bedriftenes konkurransekraft. Men med den teknologiske utvikling, fikk humankapitalen større betydning. Læring og kreativitet, basert på en tverrfaglig kunnskapsforståelse, måtte bli de nye konkurransefaktorene, sa Douglas North. Strategiske fortrinn måtte bygges på bedriftenes evne til kontinuerlig læring og innovasjon. Denne tverrfaglige kunnskapsforståelsen måtte brukes til å utvikle innovative produkter, fleksible samhandlingsformer mellom bedrifter, nye markedsarenaer, og andre og mer effektive distribusjonsløsninger.

Men næringspolitikken tilpasset seg ikke denne utviklingen. I stedet var fokus på å bruke teknologien til å effektivisere transaksjonskostnadene i samspillet mellom bedrifter og mellom bedrifter og markedet - ikke til radikal innovasjon av nye produkter og nye forretningsmodeller.

Så kom delingsøkonomien

Dataene ble den nye oljen. Deling av data skulle skape en delingsøkonomi. Men det en ikke så var at dette førte til en endring av bytteforholdene i markedet: Kontrollen over dataene i «den nye økonomien» blir like viktig som kontrollen over de fysiske produksjonsmidlene hadde vært i «den gamle økonomien». Verdien av offentlige tjenester eller næringsvirksomhet, blir redusert til fordel for dem som kontrollerer dataene. Her har de store internasjonale tech-selskapene en fordel.

En næringspolitikk som ikke tar fatt i denne problemstillingen, spiller seg selv utover sidelinjen sa næringslivsleder Ole Jacob Sande. Daværende digitaliseringsminister Nicolai Astrup var uenig: En kan ikke styre de store teknologiselskapene, sa han. Sunde svarte med at det var liten grunn til å ha en digitaliseringsminister når han ikke ser problemstillingen.

Dette er kjernen: Teknologiutviklingen har skapt en endring i både næringsstruktur og konkurransegrunnlag som verken digitaliseringsstrategien eller næringspolitikken har klart å fange opp.

Det tapte ti-år

Næringspolitikken har i de senere år nærmest vært kontraproduktiv i forhold til teknologinæringen.

Et eksempel er helsesektoren. Abelia viste i sitt innledningsforedrag at de mest produktive næringene, er også de som investerer mest i teknologi. Helsesektoren - ett av Norges største markeder – har investert langt mindre i teknologi de siste årene enn andre sektorer og ligger dermed langt bak i produktivitet.

Årsaken er at vi har lagt bak oss et ti-år med store konsept-utredninger om et «total-dekkende» digitalt helsesystem. Det førte til nærmest stopp i teknologiinvesteringer i sektoren, særlig i kommunene. Både helseetaten og teknologinæringen ble sittende på vent. Helt sentrale utviklingsprosjekter som ville hatt stor betydning for pasienters liv og helse, ble utsatt eller nedprioritert.

Summen av alt dette er:

· Vi har over tid skapt en nesten ensidig næringsstruktur basert på olje og gass-næringen, som legger beslag på store ressurser som driver kostnadsnivået oppover, og gjør omstillingen til det grønne skiftet vanskeligere, som tidligere AP-politiker Marianne Marthinsen har påpekt

· Vi har hatt en digitaliseringsstrategi som har vært frikoblet fra en fremoverlent og fremtidsrettet næringspolitikk. Den sektorvise digitaliseringen har på flere områder bidratt til å undergrave selve formålet med digitaliseringen: å løse de store samfunnsutfordringene, enten det er innen helse eller omstilling til det grønne skiftet

· Viktigst av alt: Vi har ikke skapt en konkurransedyktig teknologinæring

Forskningsstrategi = næringspolitikk

Hvordan kan man så omforme tidligere tiders vellykkede næringspolitikk til dagens utfordringer?

Den teknologiske utvikling er internasjonal. Men løsningene skapes av det samfunn og den sosiale og kulturelle sammenheng som de opptrer i, sier den spanske sosiologen Manuel Castells.

Vi må altså finne vår egen vei. Hva er våre nasjonale fortrinn?

De er tre: Høy kompetanse, betydningen av innovasjonsnettverk og trepartssamarbeidet med partene i arbeidslivet, som digitaliseringsministeren sa i mitt intervju med henne.

Dette er alle varianter av innholdet i «den strategiske arena» tilpasset en ny tid. Et konkret eksempel på det er at Forskningsrådets forslag til ny nasjonal KI-strategi baserer seg på å etablere flere nasjonale KI-sentre knyttet opp til innovasjonsnettverk. Det er ut ifra en erkjennelse av at næringsklynger (som samler akademia, gründere, næringsliv, private investorer og offentlig sektor), er en struktur som skaper synergier på tvers av sektorer.

Idékraft erstatter kunnskapsprodukter

I Forskningsrådets nye forskningsstrategi lanseres begrepet Idékraft. Forskningsprosjekter skal drives frem med en kraft for grensesprengende forskning og radikal innovasjon. Resultatene som denne forskningen frembringer, skal kunne tas raskere i bruk enn tidligere, og den skal gi merverdi til sektorpolitiske og tverrsektorielle satsinger.

Dette er lovende, men slik jeg leser forslaget går det ikke direkte inn på hvordan teknologinæringen skal bidra inn i forskningsarbeidet slik at anvendelser av ferdige resultater raskt kan tas i bruk i næringslivet og i offentlig sektor. Et «Veikart for teknologinæringen» må beskrive mekanismene for å få det til.

Det samme gjelder det tiltaket Regjeringen nå har gjort ved å trappe opp satsingen på forskning og utvikling fra 2 til 3% av BNP, med hovedvekt på bidrag fra næringen selv.

Ny næringspolitikk?

Vi må ha en digitaliseringsstrategi som beskriver hvordan teknologien kan bidra til å nå de samfunnsmessige utfordringene vi har. Det er digitaliseringsministerens oppgave.

Men den strategien er en innsatsfaktor, et grunnlag, for en mer omfattende næringspolitisk strategi. I den strategien må utviklingen av en konkurransedyktig teknologinæring ha en sentral plass. Det er næringsministerens oppgave. Da er et Veikart ikke et tilstrekkelig virkemiddel.

Vi trenger en næringsminister som kan være en nasjonal strateg.

Som Finn Lied var.