TEST: God nok lagringsplass?
Interne harddisker på 500 GB koster nå under 2 000 kroner. Hvilken modell bør du kjøpe? Eller er det bedre å velge to mindre disker i stedet?
Vi har i denne testen fokusert med 500 GB-modellene fra harddiskprodusentene. Riktignok var ikke Samsung klar med sin 500 GB, og vi har i stedet tatt med deres 400 GB. Det kan også påpekes at det ikke er mange harddiskprodusentene igjen for 3,5-tommers harddiskdrev. Hitachi, Western Digital, Seagate og Samsung gjenstår – Maxtor finnes også, men deres egne modeller forsvinner nå fra markedet. Maxtor-navnet vil fortsette å eksistere, men harddiskene som selges vil være basert på Seagates modeller.
Diskene i testen
Normalt vil det innenfor samme harddiskserier ikke være spesielle ytelsesforskjeller – i hvert fall ikke så lenge ytelsesparametere som datatetthet og bufferstørrelse holdes likt. Velger man et annet kapasitetsalternativ innenfor de seriene vi har testet, skal ytelsen gjerne være det samme. Et unntak kan være Western Digital, som innenfor samme serie kan ha disker med forskjellig datatetthet avhengig av kapasiteten på harddisken.
Alle harddiskene i testen har 7 200 o/min. rotasjonshastighet, Serial ATA 3 Gbps-støtte (bakoverkompatibel med 1,5 Gbps S-ATA uten ytelsestap) og kommandokøteknologi (NCQ). Harddiskene er standarddisker – produsentene har egne modeller, gjerne basert på de samme diskene, som er beregnet for kontinuerlig bruk i f.eks. nettverkstjenere.
Balansere pris/kapasitet
Ser man pris pr. gigabyte er ikke 500 GB-diskene det helt optimale valget – litt avhengig av produsent og modeller vil gjerne disker på rundt 300 GB gi mest for pengene. For prisen av en enkelt 500 GB får man to 320 GB-disker – faktisk er det ikke så langt unna at man får to 400 GB-disker.
Det er flere ulemper og fordeler med å kjøre to mindre disker kontra en større. Det blir litt mer å holde «styr på» og potensielt mer støy, men det kan samtidig forenkle organiseringen av data. Selv uten å kjøre RAID vil man kunne få ytelsesforbedringer og mindre sjanse for å miste data i enkelte brukssituasjoner. Dette med RAID er imidlertid også et element mange bør se nærmere på.
Eldre pc
Hvilke hensyn må du ta hvis en eldre stasjonær PC skal oppgraderes med en større eller en ekstra harddisk? Det primære i forhold til testen er at det vi har testet, er Serial ATA-harddisker. Alle modellene kan imidlertid også leveres med Parallel ATA-grensesnitt, med støtte for ATA/100 eller ATA/133.
Om pc-en din kun støtter ATA/100, vil den også kunne benytte ATA/133-harddisker. Man kan også si at hvis pc-en støtter ATA/66, vil ATA/100- og ATA/133-harddisker også kunne benyttes. Hvis PCen er såpass gammel at det er ATA/66, er det store sjanser for at den ikke støtter disker over 137 GB. Alle maskiner med ATA/133-støtte skal støtte disker over 137 GB, men når det gjelder ATA/100 varierer det noe.
For noen maskiner uten støtte for store disker kan en oppdatering av BIOS være alt som skal til, men dette gjelder ikke alle. Her bør man sjekke med pc- eller hovedkortprodusent. Vi kan imidlertid si at så lenge pc-en er nyere enn 5 år, bør det normalt være støtte for store disker.
Noe man også kan merke seg er at enkelte pc-er med støtte for Serial ATA kan ha problemer med Serial ATA 3 Gbps-harddisker. Løsningen er som regel at man kan begrense overføringshastigheten til 1,5 Gbps via programvare eller en jumper på disken. I praksis påvirker det ikke ytelsen.
Gammel Windows XP-cd?
Hvis du har en Windows XP-cd uten Service Pack 1 eller 2, vil du under installasjonen av Windows få opp at kun 137 GB av harddisken finnes. Årsaken er i basis den samme som for eldre pc-er – det mangler støtte for større disker. Man kan velge å opprette f.eks. en 100 GB partisjon og la resten av plassen stå ubrukt, for så etter installasjonen av Windows XP og Service Pack 2 velge å opprette partisjoner på den resterende plassen.
En bedre løsning kan imidlertid være å lage en ny installasjons-cd med støtte for store disker. Enkleste måte å gjøre dette på er å bruke programmer som Autostreamer ( mhtools.knoware.nl/raptor ) eller nLite (www.nliteos.com ), som kan lastes ned gratis fra internett. Man laster i tillegg ned Service Pack 2, og programmene vil kopiere inn filene fra din installasjons-cd, legge til Service Pack 2, og lage en diskbildefil man kan brenne med de fleste cd-brenningsprogrammer.
Overføring av installasjon
Å sette den nye harddisken som systemharddisk kan generelt gi bedre systemytelse. Om man ikke ønsker å reinstallere systemet på den nye harddisken, leverer enkelte harddiskprodusenter programmer som kan benyttes for å flytte alle data fra den gamle disken til den nye. Programmene hentes ned fra harddiskprodusentens web-sider og «installeres» på en cd eller en diskett. Det finnes også flere gratisverktøy for slike oppgaver – bl.a. gjennom Ultimate Boot CD ( www.ultimatebootcd.com). Det finnes også kommersielle programmer som kan gjøre dette, bl.a. fra Acronis og Symantec.
Slik har vi testet
Diskene er blitt testet på en pc med 975X-basert hovedkort fra Intel, Core 2 Duo-prosessor på 2,67 GHz, 1 GB DDR2-minne og en Hitachi Deskstar T7K250 250 GB systemdisk. Vi benyttet Windows XP Pro m/SP2 som operativsystem.
Vi bruker programmer spesielt laget for å teste diskytelse, samt egenutviklede skript. Simpli Software HD Tach rapporterer maksimal lese- og skrivehastighet, samt aksesstid. Futuremark PCMark05 «spiller av» arbeidssett fra typiske bruksområder, som f.eks. oppstart av Windows XP og applikasjoner, kopiering av filer, virussøk m.m. H2Bench rapporterer søketider, overføringshastigheter og ytelse i applikasjoner. Vi benytter i tillegg skript vi har utviklet selv som utfører opprettings- og kopioperasjoner, samt ser på ytelsen når flere applikasjoner belaster harddisken hardt samtidig – f.eks. kopiering av filer samtidig som et større Zip-arkiv pakkes ut.
Vi måler i tillegg støynivået på diskene, samt gjør en vurdering av hvor sterke vibrasjonene er. Vibrasjonene varierer en del og kan påvirke støynivået relativt mye.
Perpendicular Recording
Foreløpig er det kun én av harddiskprodusentene som har tatt i bruk Perpendicular Recording for sine 3,5-tommers-modeller – dette Seagate med sin Barracuda 7200.10-modell. Dette teknologiprinsippet har gjort det mulig for Seagate å lage en versjon av disken med hele 750 GB kapasitet.
Prinsippet med Perpendicular Recording er at data lagres stående i stedet for liggende. Trivielt kan det sammenlignes med antall mennesker man får inn i et rom om alle står kontra at alle skal ligge på gulvet. Man får med teknologien økt datatetthet, hvilket gir større kapasitet pr. plate i harddisken. Seagate har vært den første til å benytte dette i 3,5-tommers harddisker, men flere vil følge etter. For 2,5-tommers harddisker, som bl.a. benyttes i bærbare, har flere produsenter tatt i bruk teknologien allerede.
Vårt valg
Det man kan se ut fra karakterene, er at sluttresultatet er veldig jevnt. Uansett hvilket valg man gjør av de testede diskene, er det ikke et dårlig valg.
Totalt sett er det Hitachi Deskstar T7K500 som kommer best ut – i hovedsak pga. det ytelsesmessige. Videre leverer disken et kurant støynivå på linje med flere av de andre modellene i de fleste tilfeller. Funksjonalitetsmessig, på områder som kan være aktuelle for spesiell type bruk, har disken også gode egenskaper.
Spiller pris en stor rolle kan man også merke seg at Western Digitals 500 GB, i hvert fall i skrivende stund, generelt har en litt lavere markedspris enn de andre 500 GB-diskene.
Ekstern vs. intern
Å utvide lagringskapasiteten gjennom en ekstern harddisk er enklere enn å montere inn en intern disk. Hvor stor er ytelsesforskjellen?
Tidligere var eksterne harddisker langt dyrere enn interne. Prisforskjellen har i dag blitt langt mindre – i en del sammenhenger omtrent ubetydelig. Ser vi dedikert på 500 GB-modeller, er det for enkelte produsenter ikke snakk om mer enn et par hundre kroner i forskjell mellom intern og ekstern versjon med USB. Ønsker man FireWire, kan det koste en hundrelapp eller to ekstra.
Hvor stor ytelsesforskjellen er sammenlignet med en intern harddisk varierer med hvordan disken brukes. De mest aktuelle grensesnittene for eksterne harddisker er USB og FireWire. Maksimal overføringshastighet for disse grensesnittene er i teorien henholdsvis 60 og 50 MB/s. I praksis er det imidlertid 30-35 MB/sek for USB og 35-40 MB/sek for FireWire.
De maksimale hastighetene kan være relevant for operasjoner med store filer eller en større mengde filer. For mindre filer, f.eks. ved å lese eller skrive en normalt stor bildefil fra et digitalkamera, trenger det for brukeren ikke bli spesielt praktiske forskjeller i hvordan ytelsen oppleves – i ennå mindre grad hvis man snakker om data som for eksempel dokumenter fra vanlige kontorapplikasjoner.
