KOMMENTAR | David Norheim, Brreg
Offentlig sektor: Digitalisering i sakte fart
Når vi moderniserer og transformerer samtidig, tar det for lang tid og koster for mye. Vi må gå over til å skape en evne til endring først, for deretter å gjøre transformasjonen.
Jeg har i mange år sittet både som ansvarlig for en rekke digitaliseringsprosjekter i Brønnøysundregistrene, men også sett på, deltatt i, og ikke minst forsøkt å forstå, andre offentlige etaters digitalisering.
En fellesnevner synes å være at prosjektene tar tid, koster mye og fort blir komplekse. Med begrensede ressurser må vi prioritere annerledes, slik at tverrgående kompleksitet håndteres av de mest relevante og best egnede ressursene.
Hva er problemet?
Det synes for meg å være et grunnleggende problem vi alle står overfor, nemlig forholdet mellom modernisering og transformasjon. La meg først forsøke å illustrere forskjellen. Modernisering er en nødvendig oppdatering av teknologi, oftest som følge av en «end-of-life» eller «burning plattform». Transformasjon er evnen til å endre prosessene, roller og folkene for å holde tritt med forventinger og muligheter.
David Norheim
David Norheim er avdelingsdirektør forretningsutvikling ved Brønnøysundregistrene, og kommenterer fast om digitalisering i Computerworld.
En offensiv privat aktør som oppdager å tape markedsandeler som følge av utdatert teknologi og prosesser, har flere alternativer til å gjenvinne disse. Ofte krever det nye prosesser, men underliggende teknologi gir ikke mulighetene som trengs, og dermed står du i et dilemma. Ved først å fokusere på utskifting av teknologi, kjernesystemet, oppnår de raskt evnen til transformasjon. For en offentlig etat tenderer vi imidlertid til å både løse en nødvendig modernisering og transformasjon samtidig. Hvorfor er det slik? Og hvorfor betyr det at det tar lenger tid?
Hva skyldes det?
Jeg kan se for meg flere forklaringer her. For det første er det krevende å gjennomføre et skifte, ikke minst fordi vi trenger finansiering, som igjen skriker etter nyttevurderinger. Da blir det ofte litt for «enkelt» å kun ta IT-perspektivet og erstatte de tekniske systemene. Selv om dette gjøres også, for eksempel i forbindelse med overgangen fra gammel til ny Altinn-plattform.
Veien fram til en finansieringsbeslutning er så lang at vi tror at «dette er sjansen vi får» og slår dermed de to perspektivene sammen. I satsingen kombinerer vi derfor en teknisk modernisering som etablerer evne til transformasjon, med den faktiske transformasjonen – endring av prosessene.
En annen forklaring er at vi ofte undervurderer hvor komplisert det er å løse samfunnsutfordringer som går på tvers av sektorer, nivåer i forvaltningen og offentlig og privat sektor. Fremtiden krever stadig mer samarbeid, som blant annet krever datadeling. Dette tar også Arild Haraldsen opp i en kronikk der han skriver at «løsningen av de store samfunnsutfordringene bare kan skje gjennom aktørsamarbeid også med parter utenfor forvaltningen, og ved en endret styringsstruktur som oppmuntrer til samarbeid og helhetstenkning.»
Konsekvensen av å løse transformasjon og modernisering samtidig, er lange prosjekter med stor usikkerhet. Det vi skrev og estimerte fire-fem år tilbake, er ikke nødvendigvis like riktig når vi er ferdige med den tekniske moderniseringen. Det kan også hindre evnen til å ta i bruk nye teknologier, som CW skrev om på lederplass i oktober.
Under Digitaliseringskonferansen 2025 påpekte finansråd Lars-Henrik Myrmel-Johansen at mange IT-satsinger egentlig bare opprettholder dagens tjenester, uten reell gevinst. Han mente også at flere prosjekter i praksis er rene teknologiløft som presenteres som modernisering og transformasjon. Ofte med en oversolgt nytteverdi.
Hva er så løsningen?
Hva vi skal løse må tidlig avklares. Modernisering eller transformasjon? Hvis det er begge, må vi få gehør for det i en prosess i to steg, understøttet av finansieringsmodellen. Første steg må skape evnen til transformasjon, bli kvitt «burning platform», uten ny funksjonalitet. Her vil det komme mange kvalitative gevinster, slik som informasjonssikkerhet og sanering. Prosjektet må være kort og ha klare mål.
Deretter må det besluttes finansiering for transformasjonen. Dette blir en kontinuerlig forbedringsprosess, organisert som produktutvikling og uten fastsatte tidsrammer.
Nøkkelen her ligger i nyttestyring. Tiltaket bør levere nytten av investeringen løpende og stoppes umiddelbart dersom det ikke skjer.
De komplekse tiltakene
Gjennom en enklere produktorientert tilnærming til eksisterende systemer, ville vi frigjøre tid til de komplekse problemstillingene.
I fremtiden trenger vi de mest erfarne og mest relevante ressursene i de tette og tillitsfulle samarbeidene mellom offentlig og privat sektor.
Enkelte digitaliseringstiltak er i sin natur sterkt transformerende og de bringer inn behovet for helt nye prosesser, nye datakilder, og et tydelig mål om sammenhengende tjenester for hele samfunnet. Her må det stilles strenge krav til samarbeid, samstyring og ansvarsfordeling.
I fremtiden trenger vi de mest erfarne og mest relevante ressursene i de tette og tillitsfulle samarbeidene mellom offentlig og privat sektor. Da kan vi ikke bruke opp kapasiteten deres på tunge moderniseringsprosjekter. De må løses enklere.
