Språket for sammenhengende tjenester mangler en viktig del

For noen uker siden lyttet jeg til nok en presentasjon om digitalisering av offentlig sektor. Budskapet var både riktig og viktig: Vi trenger mer samarbeid på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, mer innovative samtaler, og politisk vilje til å forenkle lover og regler. Men jeg satt igjen med en uro, for dette har vi sagt lenge, og vi sier det fortsatt.

Problemet er ikke mangel på vilje; den er det mye av. Problemet er at vi mangler en avgjørende brikke i den tekniske infrastrukturen – selve beskrivelsen av de sammenhengende tjenestene. Heldigvis foreligger nå et utkast til ny dataforvaltningslov, og dermed endelig et lovvindu som kan gi oss dette.

Forvaltningens styringsutfordring

Norsk forvaltning er bygget på ministeransvarsprinsippet. Det er gode grunner til det – ikke minst i en tid da vi hegner om demokratiske institusjoner. Men prinsippet har en blindsone, for det finnes ingen mekanisme for å løse målkonflikter når digitale tjenester går på tvers av flere sektorer.

Eksempel:

Når et barn nærmer seg skolestart, er overgangen fra barnehage til skole én av kommunenes mest informasjonstette livshendelser. For de fleste barn og familier er denne tjenesten helt uproblematisk. For barn med hjelpebehov er den imidlertid noe helt annet. Barnehagen vet ikke alltid hvilken informasjon skolen trenger, og lar i frykt for GDPR-regelverket være å dele informasjonen de tross alt sitter på. Skolen vet heller ikke hva barnehagen har dokumentert, og har i en svært travel hverdag ofte ikke kapasitet til å spørre. På toppen opererer PP-tjenesten i sine helt egne systemer. I midten havner fortvilte foreldre, som må koordinere aktører som ikke har et felles språk – verken menneskelig eller maskinelt – ofte i en periode hvor belastningen allerede er stor.

Med beskrivelser av alle disse tjenestene etter en åpen semantisk standard som CPSV-AP – inkludert hvilken livshendelse som utløser dem, hvilke data som kreves og hvilken etat som er ansvarlig – kunne en felles inngang identifisere at et barn nærmer seg skolestart, vise relevante tjenester, innhente nødvendige samtykker og gjøre det tydelig hvilke opplysninger som kan deles mellom aktørene. Transportlaget (Altinn, Maskinporten) er allerede der. Det som mangler, er det semantiske laget som forteller systemene hva som henger sammen.

Når to departementer legger ulik vekt på nytten av et felles tiltak, hjelper det lite at DFØs nye og for øvrig meget velskrevne veileder om nyttestyring anerkjenner dette problemkomplekset i seg selv; veilederen opererer kun innenfor ministermodellen, ikke over den. Finansdepartementets R-9-rundskriv bidrar riktignok til å dempe en eller flere slike motsetningsforhold, men de løser ikke det underliggende problemet: Sammenhengende tjenester – altså der tjenestene i seg selv ikke respekterer sektorgrensene – forutsetter fremdeles frivillig samordning mellom parter som ikke alltid har sammenfallende incentiver for gjennomføring og endring. En ting får være at dette i seg selv er krevende arbeid, men det hindrer oss som nasjon å komme opp i den farten vi trenger på digitalisering.

Det er for så vidt et legitimt syn å argumentere for både nye tverrsektorielle organer, sterkere samordningsministre eller andre tungtveiende grep. Men, eventuelle endringer i vår konstitusjonelle praksis både vil og må ta mye tid. Det er dermed i mine øyne ikke en kamp vi bør prioritere. Det vi derimot kan gjøre, er å gjøre datadeling teknisk mulig uten at alle parter må enes om alt på forhånd. Det krever åpne standarder – på rett nivå, og med krav om at de brukes.

Vi har gjort halvparten av jobben

Den norske forvaltningen har allerede gjort et fremragende stykke arbeid med å nærme seg dette målet. Gjennom LOS – et felles, temainndelt vokabular utviklet av Digitaliseringsdirektoratet i samarbeid med kommuner, NAV, Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og andre – har Norge bygget et komplett klassifiseringslag. LOS brukes til å kategorisere og merke offentlige tjenester og ressurser på tvers av virksomheter og forvaltningsnivåer, er tilrettelagt for lenkede data etter SKOS-standarden, og støtter EUs Single Digital Gateway. LOS 4 er under utvikling. Dette er selve grunnlaget for at tjenester kan finnes og navigeres i på tvers. Men, klassifisering og beskrivelse er to vidt forskjellige ting.

LOS svarer på spørsmålet hvilken kategori tilhører denne tjenesten. Det gir oss søkbarhet og navigasjon. Det vi derimot mangler et bindende krav til, er det neste laget; maskinlesbare beskrivelser av hva tjenesten er, hvem som leverer den, hva som kreves av brukeren, hvilken livshendelse den er knyttet til, hvilket regelverk som styrer utførelsen av tjenesten, om tjenesten krever en behandlingsprotokoll for personopplysninger samt om eventuell innarbeidelse av taushetsplikt og tilgangsstyring. Det er dette som gjør at systemer kan snakke med hverandre automatisk – ikke bare at en innbygger kan finne frem. Norge har riktignok utviklet CPSV-AP-NO, en norsk profil basert på EUs standard for tjenestedeskripsjoner, men bruken er ikke pålagt. Norske kommuner har i stor grad tatt standarden i bruk, men det er uansett frivillig – og frivillighet er ikke tilstrekkelig når vi snakker om infrastruktur.

Europa viser hva som er mulig

EU har siden 2016 arbeidet med nettopp dette. CPSV-AP – Core Public Service Vocabulary Application Profile – er en åpen standard for maskinlesbar beskrivelse av offentlige tjenester. 17 EU-land, blant annet Belgia, Nederland og Finland, bruker allerede CPSV-AP som grunnlag for å beskrive offentlige tjenester på en standardisert måte. Og det stopper ikke der. Ukraina og Moldova – land midt i dramatisk omstilling – bygger akkurat nå interoperabel digital infrastruktur med åpne standarder som ledd i sine EU-integrasjonsprosesser. Det er ikke fordi det er enkelt. Det er fordi de forstår at infrastruktur må på plass før tjenestene kan kobles sammen.

«Politikk er det muliges kunst» uttalte visstnok Otto von Bismarck, og uansett hvor man står i EU-debatten for øvrig, viser landene nevnt over nettopp en mulighet, eller i alle fall et mulighetsvindu.

Vinduet er åpent

Lov om datadeling og dataforvaltning (Dataforvaltningsloven) – er nå nylig ferdigbehandlet i Stortinget i lovvedtak 83 (2025-2026). Loven gjennomfører EUs åpne data-direktiv og dataforvaltningsforordning, og slår fast at offentlige data skal tilgjengeliggjøres med åpne standarder og at metadata skal registreres i nasjonal datakatalog. Det er et viktig skritt. Men, det holder ikke alene. En nasjonal datakatalog med inkonsistent innhold gir begrenset verdi. Det avgjørende er at hva som beskrives og hvordan, er standardisert – ikke bare at det beskrives. I forskriftsarbeidet som loven åpner opp for, bør det dermed presiseres at offentlige virksomheter skal bruke åpne semantiske standarder for tjenestebeskrivelser. Dette vil utfylle klassifiseringsarbeidet som LOS allerede gjør.

Vi har bygget halvparten av det felles språket. Nå må vi fullføre det: Med lov skal data deles, og med lov skal landet bygges.