Norsk teknologistrategi: Fra famling til handling

 «Vi må nå ta kloke valg basert på den norske samfunnsmodellen», var mantraet på årets Digitaliseringskonferansen. Men hva er Den norske samfunnsmodellen?

Den nasjonale samarbeidsmodell

Regjeringen ønsker å se de lange linjer i historien når de nå utformer en teknologipolitikk for fremtiden. Digitaliseringsminister Karianne Tung trakk derfor i sin åpningstale frem datamaskinen Fredric som ble smuglet inn fra England i 1957 med «diplomatpass»!

Poenget var at Fredric innledet et samarbeid med ledende forskningsmiljøer internasjonalt, og at en hadde en Arbeiderpartiregjering som forsto at teknologisk kapasitet og sikkerhet, hang tett sammen.

Historien er morsom, men analogien er dårlig. Da hadde det vært bedre å lytte til en annen datamaskin: Lydia.

Lydia var den første norskproduserte datamaskinen og ble brukt til å overvåke sovjetisk ubåttrafikk i Norskehavet. Poenget her er at den i motsetning til Fredric var norskprodusert, brukte ny, banebrytende teknologi (transistorer), var et samarbeid mellom næringsliv og forskning, bygget på dyp domenekunnskap og ble brukt til samfunnskritiske funksjoner.

Det var slik Den norske samarbeidsmodellen ble til: Det kalles i faglitteraturen for Den strategiske arena. Samarbeidsarenaer mellom forskning, næringsliv og myndighetene ble grunnlaget for den fremtidsrettede teknologiske næringspolitikk som en hadde i 60- og 70-årene.

Men det er alltid en fare i å henge seg opp i historiske analogier. I dag er det andre utfordringer. Teknologiutfordringen er annerledes, samspillet mellom aktørene er preget av andre friksjoner enn tidligere, og velferdsstaten står overfor store utfordringer.

Her er min analyse.

Redusere friksjonene

Draghi-rapporten peker på at offentlig sektor er en viktig innsatsfaktor i næringslivets verdiskapning og konkurransekraft. Ikke bare i form av forskning og støtte til etablering og innovasjon gjennom Norges Forskningsråd og Innovasjon Norge. Men også ved å redusere næringslivets byrder i form av lovpålagt innrapportering, og gjennom konkrete verdikjedesamarbeid (DSOP-samarbeidet). DSOP-samarbeidet – som fyller 10 år i år – er unikt og gir Norge et komparativt fortrinn i forhold til andre land.

Det som er kjernen i Draghi-rapporten er at det land som har best mulig samarbeid mellom privat og g offentlig sektor med minst mulig friksjon, får et konkurransefortrinn.

• Styrken i DSOP-samarbeidet er at offentlig sektor har store datamengder som kan brukes til både forskning og praktisk datadeling. Flere av de utfordringene som helse/omsorg, sikkerhet og beredskap, og transport og infrastruktur, er typiske oppgaver som bare kan løses i fellesskap mellom offentlig og privat sektor.

• Svakheten er at flere av hindringene ligger nettopp hos offentlig sektor i form av utdatert regelverk, regulatoriske tiltak, byråkrati og fragmenterte virkemidler. Utfordringen er å redusere friksjonene i samspillet og samarbeidet mellom offentlig og privat sektor.

Oppgaven er å redusere friksjonene i form av fragmentert infrastruktur som samhandler for dårlig på tvers; finansiering og forretningsmodell følger ikke ønsket dataflyt; data er innelåst i gamle fagsystem, og det er fremdeles store utfordringer med styring basert på silo-organisering.

Dette er de friksjonspunktene som Digdirs direktør Frode Danielsen trakk frem i sitt innledningsforedrag om Rikets tilstand.  Alt dette er kjente forhold fra mange Digitaliseringskonferanser siden.

Offentlig og privat sektor må møte omstillingen sammen. Men er samspillet mellom offentlig og privat sektor godt nok for den endringsprosess både forvaltningen og næringslivet må gjennom? var Frode Danielsens spørsmål.

Næringslivet som spydspiss

Det er flere grunner til at det er næringslivet som må være spydspissen i dette samarbeidet:

• 70 % av verdiskapningen skjer i privat sektor

• Næringslivet har høyere produktivitet og innovasjonstakt enn offentlig sektor

• Næringslivet har tilgang til risikokapital og lettere for å rekruttere talenter

• Næringslivet har eksportmuligheter

• Næringslivet har erfaring med verdikjedesamarbeid på tvers av bransjer

Samtidig har næringslivet og offentlig sektor to helt ulike innfallsvinkler. Næringslivet må innovere for å overleve; offentlig sektor må forvalte for å ivareta rettsikkerhet og likebehandling. Dette er to ulike «mind-set» som bare kan finne et fellesskap gjennom praktisk samarbeid.

NHOs initiativ

Tidligere i år lanserte NHO et initiativ hvor Norges største bedrifter skal samarbeide om utvikling av teknologi for å gjøre Norge til en ledende teknologinasjon. Det bygger på erkjennelsen av at teknologi og digitalisering er avgjørende for produktivitet, verdiskapning og sikkerhet.

Rapporten Veien til vekst viser at Norge har lavere innovasjon enn andre land, og at etablering og skalering av nye virksomheter og tilgang på risikokapital, er for dårlig. «En økt konsentrasjon av kritiske teknologiressurser hos noen få land dominert av enkelte svært store virksomheter, kan samtidig representere en økende strategisk risiko for næringslivet i Norge», sa NHO – i 2024.

I dag er som kjent situasjonen enda mer kritisk.

NHO-direktør Ole Erik Almli sa på Digitaliseringskonferansen at dette samarbeidet nå har kommet vesentlig lenger. Jeg undersøkte i etterkant av konferansen hvor mye lenger, og her var det mye interessant å finne: 

• Norge har en ledende posisjon innen sensorteknologi  på enkelte avanserte områder. Dette er et resultat av samarbeid mellom tverrfaglige forskningsmiljøer, men også krav fra næringer som havbruk, energi, maritim sektor og forsvar som om sensorer som tåler mer enn standard kommersielle løsninger

• DNVs sandkasse for industriell KI er et nasjonalt initiativ for å utvikle et felles rammeverk for trygg, ansvarlig og skalerbar bruk av høy‑risiko industriell kunstig intelligens. Den fungerer som et tverrsektorielt test- og læringsmiljø der industribedrifter, teknologiselskaper og eksperter samarbeider om å definere krav, risiko, verifikasjonsmetoder og regulatoriske behov før teknologien tas i bruk i kritiske operasjoner

• Forskning på kvanteteknologi. I 2024 ble det inngått et forskningssamarbeid mellom Niels Bohr Instituttet I København) og Universitetet i Oslo om felles forskning på kvanteteknologi og kvantefysikk. Dette er et strategisk samarbeid med sikte på å oppnå nordisk lederskap innen kvanteteknologi

Initiativet er til nå konsentrert om forskning, innovasjon og utprøving, men målet er praktisk gjennomføring av konkrete prosjekter.

«Haikjeften»

Fra 2030 får Norge en underdekning i statsfinansene, altså at inntektene blir lavere enn kostnadene, ifølge Perspektivmeldingen. Det vil i 2060 utgjøre 6,6 % av brutto nasjonalprodukt eller ca. 250 milliarder pr. år. Årsaken er økte kostnader innen helse- og omsorg som følge av endringer i alderssammensetning, samt fallende olje- og skatteinntekter. Dette kalles populært for «haikjeften».

Samtidig vil vi i 2060 mangle 180 000 helsepersonell.

Dette kan bare løses ved reduksjon av offentlige utgifter og bruk av avansert teknologi for å effektivisere tjenestene.

Dette kunnskapsgrunnlaget er kjent og akseptert. Men problemet er ikke kunnskapen, men hvordan vi ser på kunnskapen, og hvordan vi handler ut ifra denne kunnskapen.

Hvordan kan disse utfordringene finne et felleskap med næringslivets behov for bruk avansert teknologi til å få økt produktivitet og konkurransekraft?

Savnet av en nasjonal strateg

Vi har mange strategier, men ingen samlet, overgripende idé om hvor vi skal og hvordan vi skal komme dit. Vi savner en nasjonal strateg slik vi hadde da Fredric og Lydia la grunnlaget for Norge som teknologinasjon.

Utfordringene i dag er store, men det er også mulighetene. Karianne Tung må se fremover og utnytte den positive dynamikken som nå finner sted.