Hvem burde betale for Netflix?

Spørsmålet er brennaktuelt, både i Norge og i utlandet. Mest kjent er naturlig nok den amerikanske debatten, og den kobles ofte sammen med nettnøytralitet. Men Netflix er en varm potet også her i landet. Det kan igjen være nyttig med en opprydning i begrepene.

Who Should Pay for Netflix? spør teleoperatøren AT&T, som et tilsvar på Netflix’ påstander (Internet Tolls And The Case For Strong Net Neutrality). Er det mulig å peke på hvem som har rett?

Suksess omtales som problem

Man kan bli forundret når økt bruk av Internett fremstilles som et nytt fenomen, og enda til som et problem. De fleste som driver forretning ville være såre fornøyd når varene går unna som varmt hvetebrød! Som AT&T beskriver, har strømming drevet båndbreddeforbruket i været. Men denne trafikkveksten er ikke ny! Den har pågått gjennom hele Internetts levetid og er selve beviset på internetteknologiens suksess.

Mer trafikk = mer «varer» å selge. Prisene på internettaksess er ikke regulerte, og internettilbyderne setter selv prisene sine i konkurranse med hverandre. AT&T trekker i debatten frem posttjenestene som et prinsipielt eksempel på hvem som bør betale. I andre sammenhenger brukes gjerne telefontjenestene som eksempel. Det som er felles for disse, er at det vanligvis bare er én av kommunikasjonspartene som betaler, ikke begge.

Hvem er det som initierer kommunikasjonen når man ser på video? Er det innholds- og applikasjonstilbyderne som uoppfordret pumper trafikken inn i nettet, eller er det seerne som bestiller? Det er også et viktig poeng at applikasjonstilbyderne ikke er «gratispassasjerer», men yter sitt bidrag. I en rapport fra Plum Consulting (1) kan vi lese at «applikasjonstilbydere har ikke gratisadgang, men investerer i infrastruktur, kjøper nettverkstjenester og har utviklet båndbreddeeffektive applikasjoner».

AT&T gjør også et stort nummer av at andre sluttbrukere må betale for Netflix-kundenes båndbreddeforbruk. Dette er imidlertid en gammel problemstilling i ny innpakning: Før strømming var det peer-to-peer fildeling som var den store syndebukken. Men det er fullt mulig for internettilbyderne i større grad å bruke hastighetsavhengig eller volumavhengig prising, og samtidig være nettnøytral.

Glem det du har lært om tradisjonell telekom

Internett innførte en ny «verdensorden» innen elektronisk kommunikasjon. Vi har gått fra typisk vertikalt integrerte nettverk over til en frikobling av applikasjonslaget fra nettverkslaget. Dette omtales ofte som ende-til-ende-prinsippet fordi applikasjonene implementeres i endepunktene. På den måten kan nye anvendelser utvikles og tas i bruk uten at nettverket må tilpasses.

Denne nettverksarkitekturen har fungert som en innovasjonsplattform uten sidestykke. Suksesser som Amazon, Ebay, Google, Blogger, Wikipedia, Skype, Youtube, Facebook og Twitter viser dette tydeligere enn noe annet. Det er slike applikasjoner som trekker folk til Internett, det er innholdet som gjør at folk investerer i internettaksess. Uten innhold er det ingen interesse for å knytte seg til Internett.

Ønsker internettilbyderne å selge mer bredbåndskapasitet, trenger de mer innhold på nettet. I en rapport fra WIK-Consult (2) kan vi lese at «neste generasjons aksessnett kan bare bli stabile og selvbærende dersom etterspørselen er tilstrekkelig til å betale for utviklingen. Dette betyr at stimulering av etterspørselen – hvilket er sterkt avhengig av tilgjengeligheten på innhold og applikasjoner – er helt avgjørende».

Trafikkvekst og teknologiutvikling

I dag er vi vitne til at forbrukerne får stadig mer kapasitet på sine tilknytninger, uten at prisen nødvendigvis øker. Enhetskosten for nettverksutstyr synker, samtidig som overføringskapasiteten til utstyret øker. I mobilnettet øker spektrumeffektiviteten og tilleggsspektrum tas i bruk. Dessuten ser vi en tiltakende trafikkavlastning over wi-fi.

Også selve internetteknologien og internettarkitekturen er tilpasningsdyktig. Trafikken på Internett reguleres automatisk ved hjelp av metningskontroll i endepunktene, noe som lenge har vært brukt for tradisjonelle applikasjoner. I dag er det også blitt vanlig med adaptiv komprimering av sanntidsapplikasjoner som strømming.

I internettarkitekturen er det mer og mer vanlig med mellomlagring av innhold. Mellomlagringsservere er like gode som alle andre servere. Så lenge trafikken til disse behandles likt med annen trafikk, er mellomlagring i overensstemmelse med nettnøytraliteten. Sett fra internettilbydernes side, bidrar mellomlagring til å redusere kostnadene de ellers ville hatt når trafikken må overføres via transittilbydere.

Nettnøytralitet og tjenestekvalitet hånd i hånd

Netflix foreslår å innføre «sterk nettnøytralitet». Dette skulle kunne bidra til lik(ere) behandling av trafikk når denne overføres til eller fra ulike steder på nettet. I dag er det slik at hvis man har kjøpt tilknytning av en internettilbyder som tilbyr dårlig kvalitet på tjenesten, får nødvendigvis trafikken svakere ytelse enn trafikken til brukere som har valgt bedre kvalitet.

Å kreve at alle internettilbydere skulle tilby samme kvalitet på sine tjenester, har ikke noe med (vanlig) nettnøytralitet å gjøre. Å innføre dette som et krav til tilbyderne har ikke vært aktuelt. På dette punktet er det derimot lagt stor vekt på transparens. Tilbyderne skal opplyse om tjenestenes kvalitet, og regulatører i mange land har etablert måleverktøy for å bedre sluttbrukernes informasjon om tjenestenes kvalitet.

Berec har lagt stor vekt på sammenhengen mellom nettnøytralitet og tjenestekvalitet (3), og har sin siste publikasjon om dette på offentlig høring (4). Berec foreslår her konkrete måleparametere og målemetoder for internettilknytningstjenesten. Videre foreslås det å gjøre en forstudie som ser på mulighetene for å etablere målesystem hvor ulike europeiske regulatører kan samarbeide om kvalitetsmålinger.

Hvem burde betale for Netflix?

Tilbake til det innledende spørsmålet; hvem burde betale for Netflix? Svaret er egentlig ganske enkelt: Det er fri konkurranse innen internettsamtrafikk og CDN-tjenester. Og er det egentlig noen av partene som ønsker at regulatørene skulle gripe inn (dersom det var et alternativ)?

Forholdet mellom tilbydere av internettaksess og tilbydere av innhold og applikasjoner, er en vinn-vinn-relasjon. Uten internettilknytning – ingen tilgang til innhold, og uten innhold – ingen interesse for internettilknytning. Nettnøytraliteten er selve krumtappen som får trafikken til å flyte fritt, til glede for både internettilbyderne og innholdstilbyderne.

Frode Sørensen er seniorrådgiver i Post- og teletilsynet.

Referanser:

(1) The open internet – a platform for growth, Plum Consulting, 2011

(2) Network operators and content providers: Who bears the cost? WIK-Consult, 2011

(3) Guidelines for quality of service in the scope of net neutrality, BEREC, 2012

(4) Monitoring quality of Internet access services in the context of net neutrality, BEREC, 2014