Hva koster det å bli best i verden på digitalisering?

Denne uken la Jens Stoltenberg frem forslag til revidert nasjonalbudsjett. I og med at det er en revidering, og ikke faktisk et nytt budsjett, var det ikke grunn til å forvente de store omveltningene. Likevel var det litt.

For IT-sektoren var det sannsynligvis en ekstrabevilgning på 65 millioner til digitaliseringsarbeid i offentlig sektor som var mest interessant. Dette kommer i tillegg til en allerede bevilget pott for 2025 på 2,3 milliarder kroner.

Ekstrabevilgningen skal blant annet gå til utprøving av kommunal nettlege, automatisering av byggesaksprosessene, lagring og sikring av forskningsdata og digitale ferdighetssertifikater i Sjøfartsdirektoratet, skriver regjeringen i en pressemelding i forbindelse med fremleggelsen. Men nok om det.

  2,3 milliarder  (pluss 65 millioner) er en god slump med penger. Likevel oppstod det i Computerworlds dekning av revidert-fremleggelsen en spontan diskusjon i redaksjonen. Er egentlig regjeringens bevilgninger til digitalisering, relativt sett, spesielt stor?

Diskusjonen gikk langs to akser:

1. Staten har mye den skal betale for, som skole, forsvar, helse og eldreomsorg. Dette er kjerneområder som det er pålagt regjeringen et ekstra stort ansvar å finansiere. At regjeringen etter dette finner plass til å allokere i overkant av to milliarder til digitalisering, er slik sett et tydelig signal på at dette er et område som prioriteres.

2. Offentlig sektor sliter. Demografiendringer bidrar både til en eldre befolkning som trenger flere tjenester og færre kompetente hender som kan levere dem. Samtidig øker befolkningens forventninger til at staten skal være der for oss i forskjellige situasjoner og faser av livet. Det åpenbare konklusjonen av disse utfordringene er at vi må effektivisere, det vil si digitalisere og automatisere. At vi kun bruker 2 promille av statens inntekter (2.250 milliarder kroner i 2025) på det arbeidet, er selvsagt altfor lite.

 Regjeringen  har store uttalte ambisjoner for digitalisering. Norge skal bli verdens mest digitaliserte land innen 2030, intet mindre. Det skal hjelpe oss med å løse utfordringene som ligger i veien for en solid velferdsstat i fremtiden. Så langt er det lett å være enig.

Men poenget med alle strategier er jo at vi ønsker at de skal lykkes. Da er det ikke sikkert vi bør starte med å bevilge et passelig stort tall i statsbudsjettet. Heller må det utarbeides en plan for hva vi ønsker å oppnå, finne ut hva vi må gjøre for å klare det – og så finne ut hva det vil koste.

En slik plan vil regjeringen hevde de presenterte i september i fjor, med fremleggelsen av digitaliseringsstrategien «Fremtidens digitale Norge». Der står det mye bra, og greier vi som nasjon å nå målsetningene i den, er vi på riktig vei. 

Men hva det vil koste sies det lite om. Derfor vet vi heller ikke egentlig om regjeringens bevilgninger til statlig digitalisering er mye eller lite.

Det bør vi finne mer ut av.