Stusselig MSN-tilbud peker framover

MSNs nye musikktjeneste ble lansert i går.

Her tilbys en million låter, men du får bare høre på dem, i form av direktesendte lydstrømmer i 128 Kb/s oppløsning i Microsofts eget lydformat. Du får altså ikke lov til å lagre musikken og brenne den på en cd eller harddisk.

Du må dessuten være pålogget når du skal høre musikken, så du får heller ikke mulighet til å ta med deg musikken på din bærbare mp3-spiller eller i bilen. Tjenesten koster 79 kroner i måneden.

På papiret ser dette ganske uspiselig ut på flere måter. Særlig fleksibelt er det jo ikke. Du må sitte foran en pc eller mediecenter-stueløsning, og er helt avhengig av Microsoft-teknologi for å høre på musikken.

- Tjenesten er bundet opp til mediabaren på MSN Music, men du kan spille av andres lister i Windows Media Player, sier Helge Birkelund i MSN til Dagbladet.no.

Fra før finnes det en drøss gode nettradioer, som Pandora og Accuradio, som tilbyr omtrent det samme, bare helt gratis og uten de samme båndene til Microsoft.

Det finnes også en rekke andre abonnementstjenester, som Napster og Rhapsody. Disse er ikke tilgjengelige i Norge ennå, men har større utvalg og støtter flere formater.

Streamingmodellen til Microsoft stinker av utilbørlig kobling mellom teknologiplattform og innhold, og hvis dette hadde tatt av i stor stil, hadde konkurransemyndighetene raslet med sablene for lengst. Microsoft kan derfor takke Apple for at de er seint ute med å tenke nytt.

Men hvorfor abonnere på musikk du verken kan eie, kopiere eller ta med deg?

Svaret antydes av Microsoft selv. Helge Birkelund ser for seg at abo-tjenesten med tiden blir tilgjengelig på mobiltelefoner. Med Windows Mobile, selvfølgelig.

Apple har uten noen som helst tvil vunnet det første slaget om mobil musikk med sin Itunes/Ipod-modell. Men det er interessant at salget av musikk gjennom Itunes overhodet ikke står i forhold til lagringskapasiteten på Ipodene.

En milliard solgte låter på Itunes, som Apple trimuferte med i fjor, er egentlig ganske lite. Det tilsvarer for eksempel litt over tre låter per amerikaner.

Ipod-suksessen handler derfor for en stor del om at folk laster over sine cd-samlinger eller fra andre musikk-kilder, som venners cd-samling, fildelingsnettsteder eller andre nettbutikker.

Ipod-modellen har handlet om å fylle opp mangfoldige gigabyte lagringskapasitet.

Debatten om fildeling handler i stor grad også om å få tak imusikk, men kanskje er ikke det fremtidens måte å gjøre det på?

Vi som vokste opp med vinylplater og cd-er er gjerne glade i og stolte av samlingene våre. Respekt i venneflokkken ble i sin tid målt i hyllemeter, så lenge innholdet passerte kredibilitetstestene.

Fildelerfolket må gjerne le av dette, men analogien over til "hvor mange gigabyte har du" er nærliggende.

Det store spranget handler kanskje om å avstå fra å eie i det hele tatt.

Gitt enda raskere bredbånd, bedre overføringsteknologi og tilgang når og hvor som helst; hvorfor ikke? De tekniske forutsetningene er der nesten allerede, og med en garantert kvalitet om få år, også på bærbare apparater.

Med andre ord, jeg vil kunne høre direktesendt musikk på mobilen via mitt abonnement, uten at jeg trenger å lagre den.

Hvis jeg kan høre akkurat den musikken jeg ønsker akkurat når jeg vil og hvor jeg vil, spiller det da noen rolle om jeg eier den?

Kanskje ikke, selv om tanken er vond å venne seg til for en ekte samler.

Men det forutsetter en standardisering på plattformer som er tilgjengelige for flere enn én teknologileverandør, og en vilje til standardiserte løsninger også fra plateselskapene.

Svaret på utfordringen er derfor verken MSN eller Windows Mobile. Det ville være som om man i sin tid hadde bestemt at cd-platene utelukkende kunne spilles av på spillere fra Philips.

Plateselskapene og rettighetshaverne har likevel trolig alt å vinne på en abo-modell, siden dette kan være en form for DRM (digital rettighetshåndtering) som forbrukerne kan leve med.

Det ville derfor være synd om nettopp de kommersielle interessene, de som har størst interesse av slike tjenester, skulle sette opp teknologiske hinderløyper på vei mot en fornuftig og forbrukervennlig virkeliggjøring av noe som egentlig er en ganske god idé.